Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 1. søndag etter Kristi åpenbaringsdag, 11. januar 1998

Ved Ragnar Andersen

 

Se, hør og forstå!

 

Prekentekst: 1Mos. 28,10-19a

 

10 Jakob tok av sted fra Be'erseba og gav seg på vei til Karan. 11 Og han kom til et sted hvor han ble natten over, for solen var gått ned. Og han tok en av steinene der på stedet, og la den under sitt hode, og så la han seg til å sove der.

12 Da drømte han. Og se, en stige var stilt opp på jorden, og toppen av den nådde til himmelen, og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. 13 Og se, Herren stod øverst på den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land som du nå ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. 14 Og din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbre deg mot vest og mot øst og mot nord og mot sør, og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. 15 Og se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du så går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg.

16 Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. 17 Og han ble grepet av frykt og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port. 18 Og Jakob stod tidlig opp om morgenen og tok den steinen som han hadde lagt under sitt hode, og reiste den opp som en minnestein og helte olje over toppen av den. 19a Og han gav dette stedet navnet Betel;

 

Etterat vi har hørt om Abrahams død konsentreres patriarkfortellingene i 1. Mosebok nokså snart om Isaks to sønner, og da særlig Jakob. Vi følger Jakobs liv fra heimen i Kana'an, der konflikten med broren bryter ut, til Laban i Mesopotamia, der han får hustruer og barn og blir en rik mann. Og vi følger han tilbake til Kana'an, og ser at konflikten med Esau blir løst.

Jakobs historie viser at Guds plan med Abrahams ætt føres videre. Løftene om ætt og land og velsignelsen for alle jordens slekter (28,4.13ff; 32,29) er hovedtemaer.

De frelseshistoriske løftene som siktet fram mot Messias' komme og hans rike (Gal. 3,16), gikk over på Jakob, ikke på Esau. Men akkurat som folket Israel ikke var utvalgt på grunn av fortrinn framfor andre folk, så var heller ikke Jakob utvalgt på grunn av noe fortrinn framfor Esau. Ingen av brødrene tegnes som forbilde for oss. Men Jakob-historien viser oss at Gud fritt utvelger den egenkjærlige Jakob og tar han i skole.

Vi kan vel si at Jakob-fortellingene har sitt midtpunkt i Betel-opplevelsen, der Jakob får personlig tilsagn av Gud om land og ætt med sikte på velsignelse for alle folk (28,10ff), men dertil et annet brennpunkt i kampen ved Jabboks vadested, der Jakob vinner seier i kampen med Gud idet Gud seirer over han (32,24ff)

Den egentlige grunnen til at Jakob reiser til Karan, synes å være at Easu etter det som er skjedd, hater han og planlegger å ta livet hans (27,41-45). Men dertil skal han reise til familien i Karan for å få ei av kusinene sine til kone (27,46 - 28,7). Isak har igjen velsignet Jakob og har bedt om at løftene til Abraham må gå over på Jakob (28,3f). Dette skjer også i Betel.

Englene som stiger opp og ned mellom jord og himmel er tegn på at Gud har omsorg for Jakob (sml. 32,1; Salme 91,11). Synet blir tolket av Guds klare ord. Leif Michelsen: "Så viktig drømmesynet enn er i beretningen, overskygges det fullstendig av ordet. - Guds handlinger og Guds tale må følge hverandre som to sider av samme sak. Det som skjer, enten det nå er i et drømmesyn eller på den historiske skueplass, må få sin tolkning og sin mening gjennom ordet."

Det største ved synet er at Gud er tilstede og åpner himmelen for Jakob. Det som skjer, er karakteristisk for Gud. Han søker, han tar initiativet. Intetanende var Jakob kommet til stedet, og så fikk han den veldige åpenbaringen og gav det navnet Betel (Guds hus).

Herren kaller Jakob inn i det samme gudsforholdet som Abraham og Isak hadde stått i. Løftene om land og ætt går over på Jakob, som er utvalgt fra mors liv (sml. 25,23) til å bære frelseshistorien videre mot Menneskesønnen som i sin person er Guds hus (Jh 1,51/52 (ulik versdeling i ulike oversettelser); 2,19ff). Løftet om velsignelse for alle jordens slekter, som oppfylles i Kristus, er også med. Utvelgelsen av fedrene siktet på dette.

Slik Herren blir framstilt i fedrehistorien, er han blitt kalt "den Gud som går med" (sml. v. 15). Han er allestedsnærværende, og kan da av den enkelte oppleves som "den Gud som går med". Det viser framover mot Immanuel (Gud med oss).

 

Evangelietekst: Jh 1,29-34

 

29 Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd! 30 Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg. 31 Og jeg kjente ham ikke; men for at han skulle bli åpenbart for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.

32 Og Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. 33 Og jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Den du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd. 34 Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.

 

Guds Sønn er Guds lam og døper med Den Hellige Ånd! Slik vitner Det nye testamentet om Jesus fra Nasaret. Han skal frelse sitt folk fra deres synder og døpe med Den Hellige Ånd og ild (Mt 1,21; 3,11). Derfor heter det også: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave!" (Apg. 2,38)

Døperen Johannes' vitnesbyrd om Jesus er et gjennomgangstema i Jh 1. Sml. v. 6-8.15.19-37.40/41 (ulik versdeling i ulike oversettelser). Avgjørende for døperen er Faderens og Åndens vitnesbyrd (v. 32-34). Johannes viste bort fra seg selv og hen til Jesus. Stadig flere lærte Jesus å kjenne og begynte selv å vitne om han og bekjenne seg til han. I siste del av kap. 1 ser vi således at Andreas, Filip og Natanael vitner og bekjenner.

At Jesus er Guds lam, betyr at han er sonofferet som ble ofret én gang for alle for våre synder. Den dype mening i Abrahams ord om lammet utsett av Gud (1Mos. 22,8) blir åpenbar. Påskelammet (sml. Jh 19,36; 1Kor. 5,7) og de gammeltestamentlige sonofferne viser fram mot Jesus Kristus. Hebreerbrevet understreker sterkt at Kristus ofret seg én gang for alle. Jeg reagerer på at de høgkirkelige holder så på presensformen "som bærer verdens synder" i liturgien. Det døperen omtalte i nåtid den gangen, kan jo vi bekjenne i fortid nå.

Døperens vitnesbyrd gir et perspektiv på åndsåpenbaringen ved Jesu dåp. Sønnen er ett med Faderen og Ånden. Derfor har jeg alltid reknet det som en tvilsom tolkning at Jesus skulle ha blitt utrustet med Ånden da han ble døpt. Men her hører vi at Åndens komme var et tegn for Johannes.

Johannes-dåpen var ikke som sådan åndsmeddelende. Og ingen av synoptikerne (Mt / Mk / Lk) sier hva det innebærer at Ånden kom ned over Jesus. Døperen Johannes skulle fylles med Ånden fra mors liv (Lk 1,15). Må vi ikke tenke at Jesus, som er ett med Helligånden, også var fylt med Ånden fra sin mors liv? Men tegnet ved dåpen illustrerer at Ånden hviler over Jesus som Messias (se Jes. 11,2; 42,1ff (sml. Mt 12,18ff); Jes. 61,1ff).

Johannes ble sendt av Gud for å døpe. Hensikten var at Jesus skulle bli åpenbart for Israel som Guds Sønn, Guds lam og den som døper med Den Hellige Ånd. Ved å forkynne synd og nåde, døpe til omvendelse og vitne om Messias forberedte Johannes mennesker til å ta imot åpenbaringen av Jesus. Og da Jesus selv ble døpt, ble det åpenbart for Johannes hvem han var, og han vitnet om det. Åndens komme over Jesus synes da også å være tegn på at han døper med Den Hellige Ånd.

Det er kanskje litt vanskelig å forstå at Johannes understreker at han ikke kjente Jesus fra før (v. 31.33). Men de to var jo i familie, som Lk 1 viser, og Johannes ville hindre Jesus i å bli døpt fordi han visste hvem han var (Mt 3,14). Imidlertid forsvinner vel denne vanskeligheten dersom vi rekner med en dypere mening i uttrykket kjenne. Kanskje vi kan omskrive slik: Jeg visste at Jesus var Messias, og at han derfor skulle døpe med Den Hellige Ånd, men jeg visste ikke at han skulle bli døpt av meg og således tiltre gjerningen som Guds lam og bære verdens synder. Nå vet jeg at han må gå korsets veg og sone menneskenes synder for at han skal kunne sende Den Hellige Ånd til dem som tror på han.

 

Episteltekst: Ef 1,7-12

 

7 I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom, 8 som han overøste oss med i og med all visdom og forstand, 9 da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv 10 om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden. 11 I ham har vi også fått arvelodd, etterat vi forut var bestemt til det etter hans forsett som virker alt etter sin viljes råd, 12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus.

 

Syntaktisk består lovprisningen i v. 3-14 av en eneste setningsperiode. Det var naturlig ut fra gresk stilkjensle. For oss er det naturlig å dele i flere perioder, men det er viktig å huske at alt som følger etter, er begrunnelse for lovprisningen i v. 3. Det er nok også så at jo mer vi arbeider med å forstå den formelle oppbygningen av v. 3-14, desto mer fatter vi innholdet. Forenklet kan vi gjengi det slik:

Lovet være Gud, som har velsignet oss på grunn av Kristus, utvalgt oss på grunn av han, forløst oss på grunn av han, kunngjort oss sin plan om enhet på grunn av han, gitt oss troende israelitter arvelodd på grunn av han og også gitt dere troende hedninger Den Hellige Ånd på grunn av han!

Jeg har da gått ut fra at den greske preposisjonen "en" igjen og igjen kan oversettes: på grunn av. At vi for eksempel har løskjøpelsen i Kristus (v. 7), kan i og for seg oppfattes lokalt/korporativt: Som lemmer på Kristi legeme. Men en får problem med en tilsvarende tolkning av den evige utvelgelsen i Kristus, v. 4. Kristus er preeksistent, men ikke menigheten. Imidlertid kan preposisjonen "en" også vise til grunnen for noe. Her taler da Paulus om å være fri fra syndeskyld på grunn av Kristus.

I Jesus Kristus er vi løskjøpte, ikke med penger av sølv eller gull, men med hans blod, som han utgjød til syndenes forlatelse. Sml. Mt 20,28 par.; 1Tim. 2,6. Syndsforlatelse beror på soning (sml. om den gamle pakt Hebr. 9,22).

At vi har forlatelse for synder, vil ifølge Olaf Moe si at forlatelsen igjen og igjen skjenkes. Det er da i samsvar med rikdommen i Guds nåde. Men forløsning og syndsforlatelse står parallellt som i Kol. 1,14, og Paulus tenker vel først og fremst på at forlatelsen objektivt er sikret ved Kristi død.

Forløsning og forlatelse er uttrykk for en nådesordning. Sml. 2,5.8; Rom. 3,24; 5,2. Gud handler etter sin rike nåde. Sml. Rom. 5,12-21.

Gud har latt nåden strømme rikelig over oss i og med all visdom han har skjenket oss i evangeliet og all forstand han har gitt oss på hva vi skal gjøre (v. 8). Den Hellige Ånd skjenker visdom og forstand, sml. Jes. 11,2; Ef 1,17.

Det er ved kunngjøringen av Guds viljes hemmelighet, altså ved evangeliet, at vi er blitt overøst med nåden (v. 9). Når det er tale om en hemmelighet (gresk: mysterion), er det vel snarere fordi sannheten må bli åpenbart, enn det at den ikke er kjent av alle. I filosofien ble ordet mysterion brukt om hemmelige lærdommer. I jødedommen er det særlig i såkalt apokalyptisk litteratur det er tale om hemmeligheter som blir åpenbart, så som himmelske eller kosmologiske realiteter eller eskatologiske begivenheter. Hos Paulus brukes begrepet særlig om Guds eskatologiske frelsesråd (sml. 1Kor. 2,7; Kol. 1,27), ja, faktisk som parallellbegrep til evangeliet (sml. 6,19). Det er bestemt for alle, men djevelen hindrer de vantro i å fatte det (sml. 1Kor. 2,8; 2Kor. 4,3f). Men det kan også være en spesiell side ved Guds frelsesplan apostelen har i tankene, som hedningenes plass i den nye pakt (se kap. 3) eller Israels framtidige frelse (se Rom. 11,25ff).

I tidenes fylde (sml. Gal. 4,4; Mk 1,15) innfører Gud en frelseshusholdning (sml. 3,9) der han summerer (til uttrykksmåten sml. Rom. 13,9, der samme verbet er brukt) alt i Kristus (sml. Kol. 1,20). Både det som er på himmelsk og det som er på jordisk grunn skal samles i Kristus. Meningen kan være at frelsen sikter på samling av englene i himmelen og menneskene på jorda, ja, mennesker fra alle generasjoner og fra Israel og alle andre folk. Sml. 1,21ff; 2,14ff; 3,6ff.

Den allmektige Gud har i Kristus tildelt oss arv i sitt rike (sml. 5,5) etter sin forutbestemmelse, sitt forsett og sin viljes råd (sml. v. 4f).

Det kan se ut som "vi" i v. 12 står til forskjell fra "dere" i v. 13, og betegner Paulus og andre kristne israelitter til forskjell fra "dere" hedningekristne. Dette svarer da til samlingen i v. 10 og til skapelsen av de to parter til ett nytt menneske, som 2,11ff taler om. At Guds herlighet skal prises, er en grunntanke i lovprisningsavsnittet, sml. v. 6 og 14.