Tekstgjennomgåelser for 3. søndag i advent, 14. desember 1997

Ved Ragnar Andersen

 

"Strid for å komme inn gjennom den trange dør!" (Lk 13,24)

 

Gammeltestamentlig tekst: Jes. 40,1-8

 

1 Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. 2 Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

3 Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! 4 Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. 5 Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt.

6 Det er en røst som sier: Rop! Og en annen svarer: Hva skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomsten på marken. 7 Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. 8 Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.

 

Muligens lærte jeg noe annet på skolen, men i hele mitt voksne liv har jeg holdt på at alle profetiene i Jesaja-boka er fra profeten Jesaja og ikke kan deles på en første, annen og tredje "Jesaja" og så videre. Grunnen er at Det nye testamentet så tydelig ser Jesaja-profetien som en enhet, som er talt ved én og samme profet. Og argumentasjonen for noe annet har ikke rokket mitt syn.

Vel danner eksilet i Babel på 500-tallet bakgrunn for kap. 40-55, mens Jesajas virke var avsluttet anslagsvis hundre år før Juda-rikets undergang. Men en kan ikke si at kap. 40ff forutsetter at fangenskapet alt er inntrådt. Profeten taler inn i framtidige situasjoner. Han taler flere steder om Messias som om han alt var trådt inn i verden, ja, det tales også som om hans stedfortredende død alt var fortid. Og likevel er dette framtidsprofetier. Dette forhold tror jeg gir oss en tolkningsnøkkel til hele trøsteboka. Profeten taler som om han befinner seg i framtida.

Rundt Jesaja var det en krets av disipler (8,18). De holdt seg til ordet og til vitnesbyrdet, og for dem var det en morgenrøde. Se 8,20. Jesaja vitnet selv om at han ville bie etter Jahve, som skjulte sitt åsyn for Jakobs hus (8,17).

Er det så utenkelig at han fikk de herlige trøsteprofetiene i trøsteboka mens den kong Manasse turet fram i ugudelighet, og at han delte dem med sine disipler? Om Jesaja trakk seg tilbake fra offentlig virksomhet i kong Hiskias tid, kan han vel ha virket i disippelkretsen. Kanskje har han selv nedtegnet åpenbaringen om forløsningen fra Babel og forløsningen ved Herrens lidende tjener og overgitt skriftet til disiplene sine, slik at åpenbaringen ikke skulle bli kjent for andre enn resten som vendte om. Trøsteboka var da en kilde til trøst for de troende i Jesajas samtid. Seinere var den et budskap til jødene i eksilet. Men den fulle oppfyllelsen av profetiene kommer ved Jesus Kristus.

V. 1f i teksten er vel profetens ord til sine etterfølgere i eksiletida. Da Jerusalem falt, slo profetien om fra domsforkynnelse til frelsesforkynnelse. Vi ser det hos Jeremia og Esekiel.

Trøst er et "nøkkelord" i trøsteboka. Gud står ved utvelgelsen og taler om sitt folk. Jerusalem omtales som en kvinne, noe som er videreført i Jh åp, som taler om det nye Jerusalem som Lammets brud (sml. Jh åp 21). Straffen har ikke vært mer enn stor nok, men den har vært større enn en rekke tidligere straffedommer. Se Jer. 16,18.

I v. 3-5 proklameres en kommende åpenbaring av Herrens herlighet. Profeten har vel hørt i sitt indre at en seinere profet roper at en skal rydde veg for Jahve. Merk at vi kan oversette som her: "Det er en røst som roper i ørkenen". Dette er en profeti om døperen Johannes (sml. Matt. 3,3; Jh 1,23).

Redningen fra Babel og frelsen ved Messias ses vel her i ett og samme profetiske perspektiv. Det er sagt at profetens blikk likner fjellvandrerens. Han ser topp bak topp, men ikke dalene som ligger mellom. Oppfyllelsen av de gamle frelsesprofetiene skjer i etapper.

Herrens ord står fast (se v. 5b-8). Dette minner Peter om i 1Pet. 1,23ff (sml. epistelteksten fra 2Pet. 1).

 

Evangelietekst: Mt 11,11-19

 

11 Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner; men den minste i himlenes rike er større enn han.

12 Men fra døperen Johannes' dager inntil nå trenger de seg med makt inn i himlenes rike, og de som trenger seg inn, river det til seg. 13 For alle profetene og loven, inntil Johannes, har profetert; 14 og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme.

15 Den som har ører, han høre!

16 Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: 17 Vi blåste på fløyte for dere, og dere ville ikke danse! Vi sang sørgesanger, og dere ville ikke sørge!

18 For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd. 19 Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!

Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.

 

Sammenlikningen mellom den store profeten Johannes og "den minste i himlenes rike" går visstnok både på forskjellen mellom naturlig og åndelig fødsel (sml. Jh 1,12f) og på forskjellen mellom den gamle og den nye pakt. "Ho mikroteros" kan oppfattes både komparativisk (den mindre) og superlativisk (den minste). Det er ikke meningen at Johannes står utenfor det fullendte Guds rike, men han står innenfor rammen av den gamle pakt ved inngangen til den nye, der Guds rike er nærværende. I det nærværende Guds rike er mennesker med som ikke er født til det av mennesker, men av Gud. Slik forstått taler v. 11 om paktsskiftet.

Det bør kanskje nevnes at "ho mikroteros" fra gammelt av er blitt tolket om Jesus som historisk person i forhold til Johannes. I en ringe skikkelse kunne nok Jesus synes mindre enn Johannes, han var jo litt yngre og kunne oppfattes som disippel av døperen, men i sin herlighet vil han overstråle han. Luther fulgte en slik tolkning. Da vil ikke "den mindre" stå til "i himlenes rike", men meningen vil være at den som er mindre (enn Johannes), er større enn han i himlenes rike. Det virker usannsynlig både innholdsmesig og ut fra ordstillingen i setningen.

Jeg mener altså at v. 11 handler om storheten ved å tilhøre den nye pakts gudsfolk, en storhet som overgår endog døperen Johannes' frelseshistoriske storhet. Den minste kristne er større enn døperen Johannes! Det tilskynder til glede og ydmyk bevissthet om hvem en er som kristen.

Mer i tvil kan en nok være om tolkningen av v. 12. Den greske teksten åpner for en rekke tolkninger. Det er et spørsmål om det logiske subjekt for handlingen som ligger i "biazetai" (bruke makt eller være gjenstand for bruk av makt). Hvem er det som bruker makt? Enten er det riket som trenger seg fram, eller så er det mennesker som trenger seg inn i riket eller øver vold mot det. At det er mennesker som stormer, erobrer eller trenger seg inn i riket eller øver vold mot det, er nok langt den vanligste tolkningen i så måte. Og da er det de samme menneskene som er omtalt som "biastai" (de som erobrer eller trenger seg inn eller øver vold), som river riket til seg. Så er det et spørsmål om det er en fiendtlig (- en kan tenke på forfølgelse -) eller positiv handling, eller kanskje uttrykk for at mennesker med nidkjærhet uten åndelig forstand (som kanskje vil framtvinge riket som et rike av denne verden,) øver vold mot himmelriket. At meningen ikke uten videre er klar for oss, henger nok sammen med at vi ikke har det nære historiske kjennskapet til situasjonen det er sagt i.

D. A. Frøvig sier: "Efter sammenhengen dreier det sig om noget som beviser Døperens store og velsignelsesrike betydning, og utsagnene i dette vers synes derfor å måtte bety at man anstrenger sig for å få del i gudsriket, setter alt inn på det og også opnår det. Ved "biastai" må der altså være tenkt på mennesker som ikke skyr nogen anstrengelse og noget offer, men fornekter sig selv for å gå gjennem den trange port". Det er naturlig å se det slik at det brukes bilder fra det militære område. Himmelriket blir inntatt under motstand.

Lk 16,16 synes å kaste lys over Mt 11,12. Johannes avslutter rekken av gammeltestamentlige profeter idet han proklamerer at den nye pakt kommer. Som svar på evangeliet trenger mennesker seg inn i Guds rike for å få del i dets goder. Porten er trang, og de strider for å komme inn gjennom den (Lk 13,24; sml. Mt 7,13), ja en må oppgi seg selv for å vinne Guds rike (sml. 19,23ff).

Hvis vi sammenlikner parallellene i Mt 11 og Lk 7, ser vi at der Mt har ordet om å trenge seg inn i himmelriket, har Lk et ord som skiller det jevne folk og tollerne, som gav Gud rett og lot seg døpe med Johannes' dåp, fra fariseerne og de lovkyndige, som avviste døperens omvendelsesforkynnelse (Lk 7,29f). Og kanskje kaster Mt 23,13 lys over 11,12. De skriftlærde og fariseerne stenger for dem som vil inn i himlenes rike. Kanskje Jesus da taler om å overvinne denne motstanden. Kampen er da først og fremst en kamp mot den religiøsitet som de skriftlærde og fariseerne stod for, og som har en forbundsfelle i vår egen barm slik vi er av naturen. Men ordet om å trenge seg inn i Guds rike og rive det til seg har en åpen form. Om det enn i den historiske sammenhengen kan tolkes på en spesiell måte, må nok ordet også anvendes generelt om å gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler (Apg. 14,22).

V. 13f er knyttet til det foregående som en forklarende begrunnelse. Som Elia er Johannes den siste i den gamle profetrekken. Jesus er den guddommelige paktsmidleren, som døperen har ryddet veg for (sml. v. 10).

Jødene ventet at den historiske Elia skulle vende tilbake til jorda, men Jesus meddeler som en åpenbaringshemmelighet at den Elia som skulle komme, er døperen Johannes (sml. Mal. 3,1; 4,5f).

Noen forstår billedbruken i v. 16f slik at barna som klager er jødene, som verken fikk Johannes til å "danse" eller Jesus til å "sørge".

Men med uttrykket "homoia estin" er det ikke nødvendigvis ment at "denne slekt" spesifikt likner de barna som klager på dem som ikke vil være med og leike, men det kan være et forkortet uttrykk for at det er likhet i situasjon. Og rekkefølgen på billedsida - først fløytespill, så sørgesanger - kan ikke være avgjørende.

Vi ser for oss to grupper av barn på torget, markedsplassen (gresk: agora). Den ene gruppa prøver å få den andre med og leike, både bryllup og gravferd. De spiller glade fløytetoner, og de synger med den karakteristiske klagerytmen. Men den andre gruppa vil verken danse til fløytespillet, eller slå seg for brystet som tegn på sorg til sørgesangen.

Det er naturlig å tolke dem som spiller og synger som bilde på Jesus og Johannes. Johannes kaller til sorg over synden og Jesus til glede over frelsen. Men vantroen avviser både forløperen Johannes og den guddommelige Menneskesønnen, Jesus.

Johannes åt ikke brød og drakk ikke vin (Lk 7,33; sml. 5Mos. 29,6; Mt 3,4; Lk 1,15). Jesus hadde derimot selskapelig omgang med folk. De vantro ringeakter både Jesus og Johannes. Og de bruker ord om Jesus som minner om dommen i 5Mos. 21,20 over en ustyrlig og gjenstridig sønn, en dom som skulle medføre dødsstraff ved steining. I sin forakt for Jesus tolker de vantro hans kontakt med tollere og syndere ikke som tegn på at han er frelser for disse menneskene, men som tegn på at han er likedan.

Men Guds visdom, åpenbart i Jesus og evangeliet, viser seg mektig både til frelse og helliggjørelse (sml. v. 19).

 

Episteltekst: 2Pet. 1,19-21

 

19 Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på som på en lampe som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter; 20 idet dere først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. 21 For aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.

 

Andre Petersbrev framstår som et formanende testament fra apostelen Peter før hans bråd død (se 1,13-15). Det kan minne mye om Paulus' avskjedstale til de eldste fra Efesus (Apg. 20,18-35) og om Andre Timoteusbrev. Og mellom 2Pet. 2,1 - 3,3 og Judas' brev er det en rekke paralleller.

Inndelingen av brevet i tre kapitler er naturlig, og kap. 1 er saklig sett nært beslektet med Jesu disippelundervisning i bergprekenen (sml. Mt 5,13-16 og 20). V. 19-21 følger etter at Peter har understreket at apostlene (sml. 3,2) er øren- og øyenvitner (sml. Apg. 1,21f; 10,39ff; 1Jh 1,1ff) som har sett Jesu herlighet ved forklarelsen på berget (Mt 17,1ff parr.; sml. Jh 1,14).

V. 19 vil enten si at profetordet er ennå fastere enn apostelvitnesbyrdet, eller at det siste stadfester det første. Det saken gjelder, er her først og fremst løftet om Jesu komme i herlighet ved tidenes ende (sml. v. 16 og kap. 3). I verdens natt skinner profetiene om fullendelsen av Guds riksplan og gir oss det lys vi trenger for å orientere oss. Når oppfyllelsen inntrer, vil Guds rikes veg gjennom motstand fram til målet ligge badet i lys.

Men profetiene må ikke tolkes og omtolkes vilkårlig etter som det passer den enkelte eller hans miljø eller trender i den tid han lever (sml. 3,16). Nei, profetiene er ovenfra og kan bare forstås i lyset ovenfra. Profetene har talt idet de ble drevet av Helligånden. Profetiene må da tolkes i lys av det budskap Herrens apostler drevet av Ånden har forkynt. Sml. 3,2.