Ragnar Andersens internettsider

 

Ragnar Andersen: Det sekulære samfunn utfordrer kristen oppseding

Del I.

Sigmund Harbos religionspsykologiske doktoravhandling, ”Barndomserfaringer og voksentro” (Universitetsforlaget 1989), betoner viktigheten av tydelig kristen påvirkning i heimen. Avhandlingen har fortsatt aktualitet, selv om f. eks. forskjellen mellom det å vokse opp i byen og det å vokse opp på landet ikke lengre er den samme. By og land er nå eksponert for de samme påvirkningene. Harbos materiale er en spørreundersøkelse blant nærmere 400 lærerhøgskole- og ingeniørhøgskolestudenter, troende og ikke-troende. Han fant at foreldrenes holdning hadde særdeles stor betydning for studentenes holdning til kristendommen. En hovedhypotese hos han ”er at individets forhold til religion skapes i tidlig sosialisering og siden gjennomgående holdes ved like, ikke ved sosial tilpasning eller kontroll, men ved streben etter konsonans og selektiv bearbeiding av nye påvirkninger” (s. 49). Det må bety at de tidlige barndomserfaringene gjør et uutslettelig inntrykk og setter et slikt preg på barna at de seinere i livet ubevisst søker mot de holdninger de kjenner fra foreldrene, mot samklang med tidlig barndomsmiljø. En kan kanskje si at vi gjennomgår en ”formatering” i barndomsheimen, til tro eller vantro. En kan forenklet si at Harbo kom til at rundt to tredeler av studentene gikk i foreldrenes spor når foreldrene var troende, mens enda flere gjorde det når foreldrene var ikke-troende. Men forskjellen er også stor viss studentene reknet bare én av foreldrene som troende da de var barn – da reknet ca.36% seg selv som troende – og viss de reknet begge foreldrene som troende – 69%, altså nær det dobbelte, reknet da seg selv som troende. Bibelens ord om å gifte seg i Herren har utvilsomt noe med dette å gjøre. Å bygge en kristen heim må begynne med å finne en medkristen livsledsager.

Foreldrenes tro eller vantro har betydning på både kort og lang sikt. Harbo kom således til at en større prosent av studenter fra kristne heimer (16,3%) enn fra ikke-kristne var blitt omvendt etter femtenårsalderen, mens en større prosent fra ikke-kristne heimer (12,9%) enn fra kristne hadde falt fra troen etter denne alderen. Den kristne bakgrunnen tilskynder til omvendelse og forebygger frafall.

Men om foreldrene rekner seg som troende, kan det være stor forskjell på hvordan og i hvilken utstrekning de søker å påvirke barna sine. Om foreldrene lite eller intet sier om troens verden, men holder sin tro mer for seg selv, kan de ikke vente at barna holder fast ved troen når de vokser opp. I Harbos undersøkelse er det bare en tiendedel (2 av 21) av dem som ikke eller bare i liten grad var blitt påvirket gjennom ord av foreldre de oppfattet som troende, som reknet seg selv som kristne. Mens over 85% (65 av 76) som oppgav at de hadde to troende foreldre og hadde vært gjenstand for mye verbal påvirkning, reknet seg som kristne.

Jeg mener at slike funn er en alvorlig understrekning av det ansvaret som heimen har, og en sterk oppmuntring til å se på mulighetene for å virke inn på den oppvoksende slekt. Men mye tyder på at heimen – også den kristne heimen – i stor utstrekning har abdisert fra sitt oppsedingsansvar. Skolen tar det viktige året fra 6-7 år, og de fleste småbarn blir sendt i barnehage. Sekulariseringen setter også preg på de troendes heimer. ”Kristne foreldre er generelt for forsiktige med å utfordre barna på tro”, mener generalsekretær Torgeir Flateby i Kristne friskolers forbund (Vårt Land 05. mars). Og Johannes Kleppa skriver: ”Dersom kristentrua i heimen ikkje vert praktisert ved husandakt, bordvers, kveldsbøn med borna, kristen sang og musikk og andre naturlege element, skapest det inntrykket at kristentrua ikkje vedrører kvardagslivet og heimen, men høyrer til ei åndeleg sfære for seg sjølv. Då får vi ei spalting mellom livet og trua, og vi førest inn i det Arthur Berg kalla ”praktisk ateisme”.” (DM 07. april)

Allerede før barna opplever noe bevisst, er de under en stadig påvirkning. Det går en konstant strøm av følelsesinntrykk til de små. Og vi ønsker å gi dem grunnleggende opplevelser av trygghet og tilfredsstillelse av tørst og sult. Det er med og legger grunnen for en harmonisk personlighetsutvikling med en grunnleggende tillit til tilværelsen. Men er vi klar over at vi også kan gi barna grunnleggende opplevelser av kristendom? Opplevelser som legger en grunn for et personlig bevisst forhold til Gud. I religionspsykologisk forskning er en interessert i den faktor som kalles den bedende mor. Ja, vi må gjerne også tale om den bedende far. At mor og far er sammen om troen og står sammen om den kristne oppsedingen, er særdeles viktig for barna, som Harbos forskning også får fram. Får barna følelsen av at det er naturlig for far og mor å be til Gud, så vil de også forstå at Gud er en levende virkelighet som det er trygt å vende seg til. Lenge før kunnskapsformidlingen begynner, er miljøet der, barnet ånder inn en atmosfære som virker på underbevisstheten. Og underbevisstheten er der hele livet som et gåtefullt reservoar av drivkrefter.

At en streng og autoritær oppdragelse i tidligere tider er avløst av en oppdragelse preget av stor frihet og kameratskap mellom foreldre og barn, har utvilsomt sine gode sider. Men den altfor frie barneoppdragelsen har hatt store vanskeligheter med å formidle forpliktende normer til den oppvoksende generasjon. Kristen oppseding må skje i kjærlighet og nærhet, men det må være kombinert med en fast ledelse etter klare normer og med et klart verdigrunnlag. Jeg tror at det er svært fruktbart å ta utgangspunkt i de to sider ved Guds ord: Lov og evangelium.

Loven krever og dømmer, evangeliet frikjenner for Jesu skyld. Etter luthersk syn har oppdrageren et lovens embete å føre. Barna skal lære forskjell på rett og galt. Før vi kan forklare dem hvorfor det og det må være slik, må barna lære å lyde mor og far. Bibelen gir også foreldrene mandat til å straffe barna. Men det skal mye visdom og kjærlighet til å gjøre det på rett måte. Paulus sier: ”[D]ere fedre! Egg ikke barna deres til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!” (Ef 6,4)

En kristen oppdrager må også representere evangeliet overfor barna. Guds kjærlighet omfatter alle, og den skal oppdrageren representere. Er barna slemme, er foreldrene like fullt glad i dem, men de må forstå at de ved å være slemme og ulydige gjør foreldrene sorg. Gud vil ingen synders dom og død, men at synderen skal omvende seg og leve. Og som Gud tilgir, skal vi syndige mennesker tilgi hverandre. Barna skal møte tilgivelsen og kjenne at den gode stemningen blir gjenopprettet. Og det er om å gjøre at barna får den rette oppfatning av Gud, en evangelisk, og ikke en lovisk, gudsoppfatning. Gud er helt annerledes enn det naturlige mennesket tenker. Han kan og vil frelse oss gratis og ufortjent. Når et menneske møter Bibelens krav, finner de en viss gjenklang i menneskets egne tanker og følelser. Og det er veldig fort gjort å bli det vi kaller loviske. Måtte troende heimer være preget av kristen trygghet, glede og frihet, og måtte det lykkes gjennom den kristne oppsedingen å lære barna at Gud framfor alt vil være evangeliets Gud og ha samfunn med oss!

Kristne oppdragere må også være våkne for de kritiske faser i personlighetsutformingen. Vi skal nok være forsiktige med å uttale oss generelt om disse fasene, men må i hvert fall kunne si at det er en overgang når små barn blir større barn – sånn i sju-åtteårsalderen – og en overgang til ungdomsåra, når 12-13-14 åringen kommer ut i den omformingsprosessen som etter hvert gjør han eller henne til et selvstendig individ.

 

Ragnar Andersen: Det sekulære samfunn utfordrer kristen oppseding

Del II.

Jeg mener at vi må lære av oldkirken at døpte barn fra første stund hører menigheten til og er en del av nattverdfellesskapet, som menigheten er. Vi har i århundrer behandlet barna som om de er under kirketukt, og så håpet at de i konfirmasjonsalderen skal finne sin plass ved nattverdbordet. På dette området mener jeg at vi har vært ulydige mot Jesu ord om å la de små barna komme til han. Og ikke minst i ei tid med så mange påvirkningsfaktorer som vil lede bort fra kristentroen, synes tidlig deltakelse i nattverdfellesskapet å kunne være med å hjelpe barna til å vokse inn i den troende menigheten og identifisere seg med den. Og kirkeåret er et storslått pedagogisk opplegg for stadig dypere innføring i troens verden.

Ikke alle foreldre kan eller vil gi barna en kristen oppseding. Men kanskje barna har besteforeldre som kan bidra. Å bevisstgjøre troende besteforeldre er antakelig noe av det viktigste i den tida vi nå lever i. Ifølge en amerikansk undersøkelse om trospåvirkning er mor ”den som påvirker mest. På neste plass kommer far, så pastor, besteforeldre, søndagsskole og kirke.” (DM 20. mai) Men den amerikanske presten Mark Holmen hevder at nest etter foreldrene er besteforeldrene ”viktigst i trosformidlingen; viktigere enn ungdomsgruppa i menigheten, søsken, venner – og ungdomsledere” (ifølge Vårt Land 19. april).

Besteforeldre, som ifølge Hans Oscar på 6 år ”finnes i alle størrelser og i flere farger” (sitat fra Besteforeldre.no), spiller en stor rolle i mange barns liv. Det finnes en del forskning på besteforeldre og deres roller. Signaturen DH sier på nettstedet Besteforeldre.no: ”Som på andre områder er foreldrene gjerne også barnets første religiøse forbilder, men etter hvert kan besteforeldre få en tilsvarende funksjon. I første omgang kan denne etterlikningen gå på ytre trekk og egenskaper. Etter hvert går den dypere og blir mer omfattende. Kanskje vil en kjenne igjen sine egne synspunkter og vurderinger som barnebarna har tatt opp i seg og gjort til sine egne.”

En langtidsstudie i California av tre- og firegenerasjonsfamilier tyder på at bestemødre i stor utstrekning fungerer som formidlere av bibelsk kristendom til barnebarna, men mest når også foreldregenerasjonen imellom har den samme holdningen. En masseundersøkelse i England tyder på at barnebarn i overraskende stor utstrekning er påvirket av besteforeldrene når de går til kirke. Sannsynligheten for at barna vil følge foreldrene til kirke, øker ifølge denne studien med 36% dersom besteforeldrene også går i kirken.

Jeg tror at sekulariseringen har endret den religiøse oppsedingen, snevret den inn på en måte, slik at vi har fått en frontforkorting. De ting som strir mest mot tidsånden tones da ned, det blir mer og mer stille omkring dem. Men som Arthur Berg understreket, må jo bibeltroskapen vise seg i klarhet i saker der vi blir utfordret. Her ligger en av sekulariseringens store utfordringer. Vi må våge å være motkultur. Det er vi ikke ved bare å si nei til homoseksuelt samliv. En rekke andre samlivsetiske spørsmål roper på klare svar. Ungdom som kaller seg kristne, lever sammen før de er gift. Og Kr. F. ivrer for hormonell prevensjon, enda vi burde vite at det ikke bare og ikke alltid hindrer eggløsning, men at det også kan hindre at det nyskapte mennesket fester seg i livmoren. Hormonell prevensjon resulterer trolig i langt, langt flere fosterdrap enn de 15-16 000 som kommer i statistikken. Men hvem snakker til de unge om det? ”Seksualmoral endres, men lederne tier” var en overskrift i Vårt Land 08. mars. Og i artikkelen stod det å lese at to Oslo-studenter sier: ”- Ut fra hva vi erfarer er det bare et mindretall i kristne miljøer som venter med sex til ekteskapet”. Og: ”De mener foreldregenerasjonen, og mange kristne ledere, ikke forstår hvor sterkt sexpresset er for unge i dag, og at ledernes svikt når det gjelder veiledning om samliv bidrar til at sexpresset i samfunnet får overtaket.”

Kristne venner og kristne miljø er viktig. Men tankegang og holdning er ikke nødvendigvis kristen selv om vi går ut fra at rammen er det. Sa ikke allerede Kierkegaard noe om utfordingen ved ”i Kristenheden at blive Kristen”? Vi må tilskynde den oppvoksende slekt til å stille seg under Guds ord som sin autoritet. Ungdom er i ferd med å løsrive seg fra foreldrene. Og selv om det kan se ut som om de slett ikke vil ha autoriteter, må vi rekne med at de søker autoriteter likevel. Overlevering av bibelsk kristendom handler om at troen og normene blir deres egne. At troen og normene blir internalisert, som psykologene sier, slik at autoriteten ikke er oppdragerens, men Ordets egen. Ja, med Hebreerbrevets uttrykk kan vi si at ordet ved troen må smelte sammen med dem som hører (Hebr. 4,2).

Det er en som har sagt som så at når det gjelder de dypeste spørsmål, er det ikke så mye logikk og argumenter som virker på hjertene som det å møte noen som er levende engasjert at det svaret han gir. De unge trenger vegledning, ikke bare i ord, men også gjennom modeller, forbilder. Til et disiplinert kristenliv og til lydighet mot Ordet. Til å spørre etter Guds vilje når det gjelder utdanning og yrkesvalg, forholdet til det annet kjønn og valg av ektefelle. De trenger utfordringer, idealer og grenser, kunnskap og støtte. Det sekulære samfunn utfordrer kristen oppseding. Det sekulære samfunn stiller også oss voksne på mange valg. Hva er det som preger våre egne handlingsvalg? Dagens unge er, tror jeg, opptatt av hvordan kristendom fungerer. De trenger å merke levende kristendom rundt seg. Skal vi være rollemodeller for barna og de unge, må vi selv leve i det vi lærer.