Ragnar Andersen: Luthers teologiske erkjennelsesprinsipp
Med Luther kom et ontologisk paradigmeskifte. Valen-
Det er imidlertid noe forenklet når Valen-
Det var et filosofisk slektskap mellom Cusanus og Luther (sml. Metzke 1961). Begge avviste den aristoteliske logikk i teologien. Cusanus' filosofiske grunntanke om coincidentia oppositorum finner gjenklang i Luthers korsteologi. Motsetningsfri logikk strekker ikke til på troens område i møte med Guds åpenbaring og frelseshusholdning. Felles for Cusanus og den unge Luther er affiniteten til den såkalte Dionysios' (eller areopagittens) "negative" teologi og den apofatiske tradisjon, en tiltrekning som øvde en mer varig innflytelse på Cusanus enn på Luther. For begge står det klart at gudserkjennelsen og frelsestilegnelsen ikke står i menneskelig makt, men blir skjenket ovenfra, fra Gud, som Kristi inkarnasjon viser. Luthers korsteologi sprenger den filosofiske rammen. En kan observere tre stadier i Luthers konsept.
Det første stadiet er representert i Luthers første salmeforelesning (1513-
"som Gud prises ved, uten at han kan beskrives med ord, ved at en er stille fordi
en lamslått beundrer hans majestet, slik at en nå mener at ikke bare er ethvert ord
utilstrekkelig, men at også enhver tanke er for ringe til å være til hans ære." (WA
55 II, 343,7-
Luther utvikler imidlertid en dialektikk bestemt av inkarnasjonen. Den skjulte og uerkjennbare har selv åpenbart seg og gjort seg erkjennbar. Men åpenbaringen skjer under paradokset (schol. til Salme 17 (18),12). Nyplatonsk negasjonsepistemologi brytes med inkarnasjonsteologien.
Alt i Romerbrev-
Luther tar snart avstand fra areopagitten og andre representanter for mystisk teologi.
I "Om kirkens babylonske fangenskap” (1520) kritiserer han tre av de fire bøkene
i areopagittens nyplatonsk-
Både Cusanus og Luther avgrenser seg mot mystikk og skolastikk (Metzke 1961, 222).
For begge er inkarnasjonen nøkkel til erkjennelsen og samfunnet med Gud. Begge tar
sin tilflukt til Skriften som åpenbaring. Om den skjulte Gud sier Luther i en bordtale:
”Gud er ufattelig og usynlig, og det som fattes og ses, er ikke Gud.” (WA TR 1, 108,5f
(nr. 257; våren 1532)) Men den uerkjennbare og usynlige Gud har gjort seg erkjennbar
og synlig i ord og handling: ”Gud har to sider, han er både synlig og usynlig. Synlig
er han gjennom ord og gjerning, men der det verken er ord eller gjerning, skal en
ikke vente på han.” (WA TR 1, 108,6-
Vi er nå kommet til det tredje stadiet i Luthers epistemologiske utvikling, der han
også vender seg bort fra den negative teologien, eller om en vil, der han omdefinerer
den radikalt i korsteologiens paradoksale perspektiv. Mens areopagitten kaller det
affirmativ teologi å si at Gud er det værende, og negativ teologi å si at Gud er
det ikke-
I og med at Luther som Cusanus (sml. ”De docta ignorantia” 2.9) avskriver den platonske
trippelstrukturen, ser han Gud som nærværende i skaperverket likesom skaperverket
er til i Gud, uten at han er stedbundet. I oppgjøret med sveitserne framhever Luther
dette (WA 23, 133,26-
Den inkarnerte Kristus er for Luther den hele og umiddelbare åpenbaring av den skjulte Gud i den utstrekning han har villet gi seg til kjenne for oss her i verden. Som Kristus er vegen til frelse, er han også vegen til gudserkjennelse. Dette er to sider av samme sak (sml. WA 43, 459f (komm. til 1Mos. 26,9)). Og gudserkjennelsen er for Luther mulighetsvilkår for erkjennelse overhodet. Selv om Guds fullkomne innsikt ikke er tilgjengelig for oss, er det bare gjennom å kjenne han at vi kan erkjenne noen del av skaperverket (MLS 3, 182f (”Om den trellbundne vilje”)). Her knytter Luther til Thomas’ epistemologi: Gud er den som ser alt. De som ser han, ser alt i han, selv om deres erkjennelse ikke er fullkommen (ST 1 q. 12 a. 8; sml. MLS 3, 183 n. 55). En vesentlig forskjell mellom Thomas og Luther ligger imidlertid i deres ulike bruk av arven fra Aristoteles. Med fare for å forenkle: Søker Thomas ved logisk analyse å sikte kirkens tradisjon systematisk, søker Luther ved logikkens regler å finne tilbake til de bibelske tekstenes opprinnelige innhold og ved retorikkens hjelp å overbevise andre om det han har kommet fram til. Er skolastikkens tenking nærmest strukturert av logisk analyse, er Luthers tenkning strukturert av den overleverte åpenbaring. Samtidig som han reserverer seg mot det firfoldige tolkningsskjemaet, hyller Luther den bibelske bruken av metaforer, som han finner særlig egnet til å røre ved hjertene. Via ”affektene” tar budskapet kontroll over erkjennelsen. Spørsmålet er da ikke om jeg ut fra mine immanente erfaringer kan forstå Gud, men om jeg ut fra hans ord, som på tvers av dennesidige erfaringer døder og gjør levende, forstår forholdet mellom Gud og meg.
At Gud skjuler seg, betyr for Luther ikke at mennesket ikke vet at han eksisterer,
men det innebærer at mennesket ikke kjenner han, slik at det uten ordet og Den Hellige
Ånd lager seg vrengebilder av han (sml. MLS 1, 104f / WA 56, 176f (Romerbrev-
„Jeg har lært at det bare er de bøker som heter Den hellige skrift, jeg skal vise
den ære at jeg fullt og fast tror at ingen av deres forfattere noen gang har tatt
feil. Men alle andre bøker leser jeg slik at jeg ikke holder det de sier for sant
uten at de beviser det for meg med Den hellige skrift eller åpenbar fornuft.” (MLS
2, 319,16-
Denne positive korrelasjonen mellom Skriften og fornuften er godt kjent fra Luthers svar på riksdagen i Worms 18. april 1521:
"Hvis jeg ikke blir overbevist ved vitnesbyrd fra Skriften eller ved en fornuftig
grunn (for jeg tror verken paven eller konsilene alene, da det står fast at de både
ofte har feilet og at de har motsagt seg selv); så er jeg overvunnet av de skriftord
jeg har anført, og min samvittighet er fanget i Guds ord. Tilbakekalle noe verken
kan eller vil jeg, da det verken er trygt eller sunt å handle mot samvittigheten."
(WA 7, 838,4-
Dette innebærer ikke at Luther oppfatter fornuften som erkjennelseskilde i trossaker,
nei, ”en fornuftig grunn” (ratio evidens) står her for formal logikk (sml. Seeberg
1974, 413f). Fornuften har imidlertid ingen realkompetanse i åndelige spørsmål. Et
guddommelig verk eller en guddommelig ordning skal ikke bevises med timelige liknelser
og verdslig fornuft (sml. WA 6, 291f (”Von dem Papsttum zu Rom”, 1520)). Vranglæren
kommer av at fornuften blander seg inn på det området der vi er totalt avhengige
av Guds ord, hevder Luther. ”Begynnelse, midte og ende på alle villfarelser er at
en viker fra Guds likeframme ord og vil bruke fornuften på guddommelige under og
gjøre tingene bedre” (WA 26, 608,22-
Andre bøker må belegges og forklares eller prøves ved hjelp av Den hellige skrift
og ikke omvendt (MLS 2, 320,2ff (”Grund und Ursach”, 1521); sml. 3, 224,6 – 225,9
(”Om den trellbundne vilje”)): ”[D]e kanoniske bøker alene bør vi tro, alle andre
bøker bør vi bedømme” (WA Br. 1, 171 (nr. 74,72f; 09. mai 1518 til Jodokus Trutfetter)).
Den hellige skrift må ”være klarere, enklere og sikrere enn alle andre skrifter”,
hevder Luther (MLS 2, 320,1f). Hva Luther nærmere forstår ved Skriftens klarhet,
utlegger han i "Om den trellbundne vilje" (sml. MLS 3, 184-
Mot Erasmus, som hevdet at noen læresetninger er dunkle, hevder Luther at en må skjelne
mellom Gud og Guds ord som mellom Skaperen og skapningen: "Gud og Guds skrift er
like mye to størrelser som Skaperen og Guds skapning er det. Ingen tviler på at det
er mye skjult i Gud, som er ukjent for oss" (MLS 3, 184,9-
Nå er mange skriftsteder dunkle på grunn av vår uvitenhet om ordenes betydning og
grammatikken. Men det hindrer oss ikke i å forstå hele Skriftens innhold (scientia
omnium rerum in scripturis). Kristi oppstandelse skaper klarhet. Det er tale om en
kristosentrisk klarhet. I den forbindelse sier Luther: "Ta Kristus bort fra Skriften,
hva mer finner du i den?" (MLS 3, 185,3f) Det er ikke dermed meningen å begrense
Skriftens saklige innhold. Det det gjelder, er et Kristus-
Skriftens ytre klarhet er for Luther bevisføringens første grunn: ”primum principium”.
Til tross for at logikkens regler innebærer at argumentføringens grunnforutsetning
ikke kan bevises, vil Luther nettopp gjøre det, sier han, fordi prinsippet er anfektet
av ”sofistene”. Først slutter han fra det mindre til det større: Sørger Gud for at
det rundt om i verden er klare lover for timelige forhold, har han da ikke mye mer
gitt sine utvalgte klare lover og regler? Videre viser han til Guds eget vitnesbyrd:
Skriften selv framstiller seg som klar og tydelig. Og også til at kirkens trosartikler
og utlegning av Skriften forutsetter at den er klar og ikke dunkel eller tvetydig.
Luther begrunner altså tesen om Skriftens ytre klarhet ut fra grunnleggende tillit
til Gud, ut fra Skriftens selvvitnesbyrd og ut fra teologiens mulighetsvilkår -
Teologi forutsetter åpenbaring og tro. Det er troens refleksjon over Skriften. For Luther var det grunnleggende at teologien bare kunne legitimeres som skriftutlegning i samsvar med den tro som kirken gjennom alle tider har vært båret av.
Litteratur
MLS = Hans-
MSL = J. P. Migne (utg.): ”Patrologiae cursus completus, series Latina” (søkbar på
internett http://www.documentacatholicaomnia.eu/1815-
OD = "The Oxford Dictionary of the Christian Church", 2. utg. v. F. L. Cross og E. A. Livingstone, Oxford University Press, opptrykk 1984
ST = Thomas Aquinas: ”Summa theologiae” (søkbar på internett http://www.corpusthomisticum.org/iopera.html)
WA = ”D. Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe”, Weimar: Böhlau, 1883ff
Alfsvåg, Knut (2006): "Fornedring og herlighet i Luthers Heidelberg-
Alfsvåg, Knut (1987): "Language and reality. Luther's relation to classical rhetoric
in Rationis Latomianae confutatio (1521)”, art. i Studia Theologica 41, s. 85-
Alfsvåg, Knut (2010): ”What no mind has conceived. On the significance of christological apophaticism”, Leuven / Paris / Walpole, Massachusetts: Peeters
Andersen, Ragnar (2011): ”Concordia Ecclesiae. En undersøkelse av spenning og sammenheng
i Philipp Melanchthons teologi og innsats for kirkelig enhet, særlig i 1527-
Cranz, Edward (1970): "The Transmutation of Platonism in the Development of Nicolaus
Cusanus and of Martin Luther", art. i "Nicolo' Cusano agli inizi del mondo moderno",
Firenze: Sansoni, s. 73-
Ebeling, Gerhard (1978): ”Luther. En innføring i hans tenkning”, Oslo: Land og Kirke / Gyldendal
Hägglund, Bengt (1955): ”Theologie und Philosophie bei Luther und in der occamistischen Tradition. Luthers Stellung zur Theorie von der doppelten Wahrheit”, (”Lunds universitets årsskrift. N. F.”), Lund: Gleerup
Lohse, Bernhard (1983): „Martin Luther. Leben und Werk”, 2. oppl., München: Beck
Metzke, Erwin (1961): "Nicolaus von Cues und Martin Luther", art. i Metzke: "Coincidentia
oppositorum. Gesammelte Studien zur Philosophiegeschichte", utg. posthumt av Karlfried
Gründer, Witten: Luther-
Seeberg, Reinhold (1974): "Lehrbuch der Dogmengeschichte" IV/1, Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft (nytrykk)
Valen-
Wisløff, Carl Fr. (1983): ”Martin Luthers teologi”, Oslo: Lunde