Med kall fra Gud og menigheten

Allmennt prestedømme og kirkelig embete i 1523 og 2010

 

 

Året 1523 kan stå som et minneår når det gjelder Luthers syn på det allmenne prestedømmet og forholdet til det kirkelige embetet. Jeg tenker på tre skrifter fra dette året:

Utlegning av Første Petersbrev,

skriftet „At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme all lære og til å kalle, innsette og avsette lærere“

og et skrift på det internasjonale språket latin (den tids engelsk): ”De instituendis ministris Ecclesiae” (”Om innsettelse av kirkens tjenere”).

 

Utlegning av Første Petersbrev

 

I kommentaren til Første Petersbrev, som kom i 1523, slår Luther fast at det ytre prestedømmet og den ytre kirke som eksisterte i den gamle pakt, er avskaffet. Kristus er ypperstepresten, som har ofret seg selv, gått i forbønn og forkynt evangeliet. Derfor skal også alle kristne forkynne, gå i forbønn og ofre seg selv. Det å være døpt og kristen er ensbetydende med å være prest. Og som prest er det en kristens høgste embete å forkynne hva Gud har gjort til frelse. Det står jo i 1Pet. 2,9: ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans velgjerninger, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys”. De som kalles prester, skulle heller med Skriftens uttrykksmåte kalles eldste og tilsynsmenn (wechter), mener Luther. Også det romerske bispeembetet er fremmed for Skriften. „Vi er prester alle som én uten å være vigslet av en biskop, men gjennom vigslingen blir vi de andre prestenes treller, tjenere og embetsmenn, som så kan bli avsatt og refset (wandelt)”.

 

„At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme all lære og til å kalle, innsette og avsette lærere“

 

I den tyske byen Leisnig var det et kloster som hadde retten til å tilsette prest, men menigheten – gjennom sitt byråd, sine godseiere og sine handverksmestere - tok saken i egne hender i bevissthet om at rett til prestevalg forpliktet til å være Ordets hørere. De hadde støtte av Luther, som skrev traktaten „At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme all lære og til å kalle, innsette og avsette lærere“. Luther setter guddommelig rett opp mot menneskelig kirkerett. Dette er kirkepolitisk radikalt. Men saken gjelder de evige sjeler. Myndigheten til å bedømme lære har Kristus gitt til den enkelte og alle kristne i fellesskap. Biskoper og lærde har ikke noe monopol på å bedømme lære. Og Luther hevder med stort alvor at det er en plikt å bruke denne makten som kristne har fått, ellers risikerer en Guds vrede og dom. For sjelenes evige salighet må en bryte med en kirkeledelse som lærer og styrer i strid med Guds ord. Men samtidig må en sørge for at skikkede menn blir kalt og innsatt i ordets tjeneste. For selv om en kristen er kalt til å utbre evangeliet der ingen andre gjør det, og selv om han offentlig kan irettesette en villfaren forkynner, så skal han ikke tilta seg den ordinære tjenesten i menigheten uten det ytre kallet fra fellesskapet. Om menneskelig kirkeordning er til hinder for at menigheten får en skikket prest som forkynner Guds ord, kan altså menigheten i kraft av det allmenne prestedømmet suspendere kirkeordningen og kalle og innsette sin prest. Det er en erkjennelse vi må ha med oss.

 

”De instituendis ministris Ecclesiae” (”Om innsettelse av kirkens tjenere”)

 

Og samme år, altså i 1523, behandlet Luther menighetens kallsrett også i et skrift til utrakvistene i Praha („De instituendis ministris ecclesiae“). Den utrakvistiske kirken – navnet kommer av at de holdt fast på nattverdutdeling under begge skikkelser (utraque specie), brødet og vinen – hadde ikke selv biskoper som kunne ordinere nye prester, men de holdt fast ved ordinasjon forvaltet av en biskop. Det utviklet seg dermed en praksis der prestekandidater reiste til Italia og mot betaling ble ordinert idet de lovte å utdele sakramentet under én skikkelse, og altså å unndra lekfolket kalken. Men når de så kom tilbake, frasa de seg løftet og fulgte sin egen kirkes praksis. Luther fant at dette var helt utålelig. Det var ikke å gå inn til fårene gjennom døra (sml. Jh 10,1ff), og da var det ikke å undres over om de fikk prester av siste sort. En måtte i det hele tatt la være å søke ordinasjon hos de romerske biskopene. De mente jo å vigsle offerprester enda Kristus har ofret seg selv én gang for alle. Og en trengte slett ikke noe eget ordinasjonssakrament for å være ordets og sakramentenes forvalter, men en trengte fellesskapets kall – menighetens eller øvrighetens. I kraft av dåpen tilhører alle kristne den åndelige stand og er et kongelig presteskap, som skal forkynne, døpe, feire nattverd, bruke nøklene, ofre seg selv, be for andre og prøve lære. Luther skildrer altså det åndelige og allmenne prestedømmet både som ordets tjeneste med forkynnelse og sakramentforvaltning og som det å ofre seg selv, be for andre og prøve læren. Å være kristen er å være prest, det følger av den nye fødsel. En kristen er således født og kalt i dåpen til ordets embete. Retten til de funksjoner som tilligger ordets embete, er altså felles for alle kristne, men derfor krever fellesskapet at noen ivaretar funksjonene på alles vegner. De som blir valgt til dette, kan kalles diakoner, biskoper, eldste osv., men de utgjør ingen egen stand eller orden og har ingen annen rett eller verdighet enn det den troende menighet har. Og fellesskapet må ta affære dersom hyrden farer vill. Kirken kjennes ikke på ytre tradisjoner, men på at Guds ord lyder. Utrakvistene skulle derfor etter ydmyk bønn velge seg egne biskoper og pastorer i samsvar med retningslinjene som Paulus gav for valg av tilsynsmenn og menighetstjenere i Tit. 1 og 1Tim. 3, og vigsle dem med bønn og håndspåleggelse. Og jeg synes vi skulle merke oss at Luther ikke appellerer til den ytre menighet som sådan, men til alle som har tro for å gå fram slik.

 

 

Født til prest, kalt til embete

 

I møte med reformasjonens venstre fløy modifiserer Luther tanken om retten til embetets funksjoner. Selv om alle er prester, kan ikke alle preke, sa han. Luther går en mellomveg mellom romerkirkens ensidige institusjonstenkning på den ene side og venstrefløyens ensidige betoning av ”allemannsretten” på den annen side. Det sier nok mer om en ny situasjon og en ny frontstilling enn om et nytt syn. I virkeligheten fastholder Luther grunnsynet på forholdet mellom det allmenne prestedømmet og det kirkelige embetet også etter at ”dobbeltfronten” – altså på den ene side mot Roma og på den andre side mot Zwingli og gjendøperne er etablert ved midten av 1520-tallet. Og vi kan vel si at han modifiserer ”allemannsretten”, men konkretiserer ”allemannsplikten”. I prekenen 9. juni 1535 over Salme 110 samler Luther den kristnes prestelige funksjoner i det å ofre, be og lære. Om det siste heter det i et referat (Rörer) av prekenen: „Post hat ein iglicher Christ zu leren, etiamsi non est in officio, tamen sol ein iglicher Christ den andern leren, die heiden, vater, muter ire kinder und gesind, ein burger, bauer den andern. Denn es kan ja einer dem andern die zehen gebot, das Euangelium sagen et d[icere: da horstu Gottes wort, und ist gewis, das seine lere die rechte lere ist und Gott wolgefalle etc.“

Under riksdagen i 1530 ivret Melanchthon for å komme til forlik med biskopene, og han så gjerne at de kunne beholde ordinasjonsmyndigheten. Ordinasjonen var en tradisjon som kunne begrunnes i ordenssynspunktet, men ingen absolutt nødvendighet. Det er tydelig i Apologien 14. Der sier Melanchthon at de lutherske gjerne skulle beholde ordningen med biskoper som ordinerer prester, selv om det er en menneskelig ordning. Men når biskopene motarbeider den evangeliske læren, får de selv ta skylda for at kirken blir splittet. Kirken er imidlertid hos dem som lærer Guds ord rett og forvalter sakramentene rett. CA 14 trekker det prinsipielle skillet, ikke mellom ordinert og ikke-ordinert, men mellom den som har menighetens kall, og den som ikke har det: „Om den kirkelige orden lærer de at i kirken bør ingen offentlig forkynne eller forvalte sakramentene uten å være rett kalt.“ CA 14 ligger likevel ikke på et særlig høgt presisjonsnivå. For hva vil det si å være ”rett kalt”? I prinsippet handler det om at menigheten kaller vedkommende til det embetet som Gud har innstiftet (CA 5). Men hvem representerer her menigheten? Det spørsmålet forholdt både Luther og Melanchthon seg svært pragmatisk til, selv om Luther i 1523 betonte lokalmenighetens valg og kall. Det som var viktig for dem, var evangeliets frie løp. I praksis gikk utviklingen mot statskirker, som i teorien forutsatte en kristen øvrighet, med andre ord at øvrigheten var en del av kirken.

 

 

Den gang og nå

 

Luther var opptatt av å finne løsninger for sin tid. Han betonte menighetens valg og vilje og forsvarte brudd med et kirkestyre som motarbeidet reformasjonen. Han var opptatt av å skille det absolutte fra det relative, det konstante fra det variable. Og han var klar over at situasjonen på reformasjonstida var annerledes enn i aposteltida. De samtidige prelatene kunne ikke sammenliknes med Timoteus og Titus, som samvirket med menighetene. Derfor måtte en bryte med ordninger som bandt prester og menigheter til det romerske hierarkiet. Men da kan heller ikke Luthers tanker om menighetens frie valg uten videre overføres som et ideal til vår tids demokratisk organiserte menigheter.

Når vi i luthersk læretradisjon samler tjenesten med å forkynne ordet og forvalte sakramentene i begrepet det kirkelige embetet, er det i prinsippet en forenkling i forhold til det nytestamentlige mangfoldet av nådegaver, tjenere og tjenester. Men det ligger også i det en konsentrasjon om basisfunksjoner, om funksjoner som er kjennetegn på menigheten, - og det fordi de konstituerer menigheten. Menigheten er ”der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett” (CA 7), for ordet vil aldri være helt uten frukt. Og det er fellesskapets ansvar å sørge for at ordet bli lært rent og sakramentene forvaltet rett, ved at skikkede menn blir kalt til tjenesten med ord og sakramenter. I den ”etterkonstantinske” tid vi lever i, må den troende menighet ta over det ansvaret som før pålå statlige myndigheter i kirkens saker. Som Luther må vi frigjøre oss fra tradisjon, flertallstvang og menneskebud.

”Folkesuvereniteten hersker over menigheten, slik som paven gjorde før,” synger Børre Knudsen. Det er viktig å slå fast at en verdslig stat ikke har noe med å styre en kristen kirke. Statskirkesystemet stammer fra ei tid da øvrigheten oppfattet seg som kristen og kjente seg forpliktet på kirkens lære. På reformasjonstida ble borgersamfunnet og kirken ansett som to sider av det samme fellesskapet både lokalt og i større sammenhenger. Kirken var ikke dermed en del av staten, snarere kunne vi beskrive forholdet med å si at staten var en del av kirken. Men den norske stat har i praksis og mer og mer også teoretisk framstått som ikke-kristen i vår tid. Derfor har den ikke mer rett til å styre kirken enn til å styre Finland. Det er viktig at vi er oss dette bevisst og at vi er fri i samvittigheten til å arbeide for løsninger der den kristne menighet styrer seg selv.

I NT ser vi at menigheten er både gudstjenesteforsamling og rettsforsamling. Vi kan vel nærmest kalle menigheten en rettsforsamling i Mt 18,17 når Jesus taler om å bringe en kirketuktssak inn for menigheten. Og i Apg. 11 hører vi om menighetene i Jerusalem, som sender Barnabas, og menigheten i Antiokia, som vedtar å sende hjelp til Jerusalem. Men i menighetssamlingen er det menn som fører ordet (1Tim. 2,8), og kvinnene tier (1Kor. 14,34). Den bibelske hodestrukturen (1Kor. 11,3) er uforenlig med det moderne demokratiet som er blitt lurt inn i kirken som en gjøkunge. I moderne mentalitet spiller demokratiet en liknende idealrolle som den enigheten spilte i kirkens klassiske tid. Men i en kristen motkultur må vi igjen se på enighet og ikke demokrati som styringsideal. Enigheten - ut fra Skriften - om hva som er sant, og hva som er falskt, hva som er rett og hva som er galt. Som Paulus skriver: ”Men jeg formaner dere brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at dere alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og i samme mening.” (1Kor. 1,10) Kirken som legemet med de mange lemmer kan ikke være splittet i partier, om ikke da som Paulus taler om: for at det ekte skal skilles fra det uekte (1Kor. 11,19), det vil si levende lemmer fra døde. Beslutningsprosessen i kirken, i alle fall i viktige saker – og prestevalg hører til dette -, skulle gjerne foregå ved at et modent lederskap samlet og siktet informasjon og synspunkter og fikk forståelse for den konklusjonen de kom fram til.

Jesus Kristus er konge, profet, yppersteprest, apostel, hyrde, lærer og tilsynsmann. Avgjørende for en rett kirkeordning er at den er et tjenlig redskap for Herrens eget styre av sin menighet. Den må derfor legge opp til fremme av og vern om den rette forkynnelse av det budskap kirken har fått å gå med, og den lære som er overgitt oss fra Herrens apostler. Likeså må den legge opp til den rette forvaltning av sakramentene som Herren har innstiftet. Kirken og sakramentforvaltningen må kunne kjennes på lydighet mot dåpsbefalingen og nattverdens innstiftelsesord. Herren har innsatt tjenesten med nådemidlene, og ved sin Ånd vil han utruste sin menighet både til denne og andre tjenester i Guds rike. Den ideelle utvelgelsen til tjenester og stillinger skjer hvis menigheten anerkjenner nådegaver som Herren har gitt. Med det for øye må menigheten sørge for at dugelige menn kalles til å forkynne ordet og forvalte sakramentene. På tilsvarende måte må den sørge for at skikkede menn kalles til å stå for menighetens ytre administrasjon.

I tjenesten med ordet og sakramentene må presten være Herrens mann og ikke menighetens funksjonær. Tjenestens oppdrag og prinsippene for utførelsen er fastsatt av Herren selv. Ordet skal forkynnes rent og sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse. Men tjenesten har en ytre side som kan tilpasses tid og sted og forhold i det hele. Og menigheten har medansvar for den ytre ordningen av nådemiddelforvaltningen. Presten må huske at han er tjener for Herrens menighet og ikke selv herre. Menigheten er herskerinne, sier Luther. Presten kan ikke være en som skal bestemme alt og holde menigheten nede i umyndighet. Men Kristus er selv menighetens Herre, og som Herrens tjener kan presten heller ikke forfalle til menneskers funksjonær.

Grenseoppgangen mellom embetets og fellesskapets ansvar er både viktig og vanskelig. Menighetene må ikke la seg voldta og umyndiggjøre av urette prester og menneskelagede strukturer. Tilhørernes ører kan være renere enn de talendes lepper, som det er blitt sagt. Og menigheten har rett og plikt til å ta oppgjør med en som misbruker sin stilling og ikke forkynner lov og evangelium rett.

Prester og predikanter på sin side må ikke komme i lomma på tilhørerne eller la seg fange av kontaktflaten. Om du som er en Herrens tjener med ordet, går utenom et lærestykke (f. eks. dåpen) fordi en del av forsamlingen ikke deler kirkens lære, må det være en tjenesteforsømmelse. (Ja, jeg sa for mange år sia da jeg skulle tale et sted og ble rådet til ikke å tale om dåpen fordi folk hadde forskjellige dåpssyn, at om jeg av den grunn skulle la være å tale om dåpen, ville jeg anse det som en tjenesteforsømmelse.) Kanskje må du kjempe mest med deg selv om du skal konfrontere tilhørerne med folkesyndene og bryte gjennom forventningen om å få være i fred med sine synder. Må vi ikke nettopp overvinne vår egen motstand mot å forstyrre folk som kanskje vil sove i fred? Jeg undrer meg over at det er så taust om fosterdrap, særlig i form av kunstig befruktning, hormonell prevensjon og annen styggedom. Eller om samboerskap, skilsmisse og gjengifte. Ja, kort sagt når det gjelder å gi etisk vegledning og å sette lyskasteren på konkrete synder (på det femte og sjette buds områder). Mens vårt folk går til grunne og våre menigheter avkristnes og mister evnen til å prøve forkynnelsen.