Tekstgjennomgåelser for 1. søndag etter Kristi åpenbarings dag, 12. januar 1997
Ved Ragnar Andersen
GUDS SØNN OG VÅR STEDFORTREDER
Lektietekst: Jes. 42,1-
1 Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. 2 Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. 3 Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. På sannhets veg skal han føre retten ut til dem. 4 Han skal ikke bli utmattet og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden. Og på hans lov venter øyene.
Den første av de såkalte sangene i Jesaja-
Det er åpenbart tale om den samme Herrens tjener i 49,1ff; 50,4ff; 52,13 -
Messias, som er veldig Gud (9,6) beskrives her som sant menneske. Han står i det nærmeste forhold til Jahve og er utrustet med Jahves Ånd (sml. 11,2; 61,1ff). Israelsfolket skal vekkes til å se den nye pakt i kraft av hans blod når det ser at han er folkenes lys (v. 6). Det knekkede rør og den rykende tande er nok mennesker som er sønderknust og nedbøyet ved lovens anklage og ytre tukt. (Sml. om Messias' gjerning 50,4; 61,1 og se videre 57,15f: 66,2.) På grunnspråket kommer det tydelig fram at Messias har den kraften som knekkede rør og den rykende (kehæh) veke ikke har. Han skal ikke bli utmattet (jikhæh) og hans kraft ikke bli knekket.
Teksten taler om en grunnleggende rettsstruktur. Her er nøkkelordet det hebraiske "misjpat" (v. 1.3.4), som blant annet betyr rett, lov, rettighet og rettslig avgjørelse, og som har sammenheng med et verb som betyr å dømme eller treffe en rettsavgjørelse. En slik avgjørelse kan bety straff for en og frelse for en annen. Herren dømmer ved å gripe inn med straff eller frelse. Det skjedde for eksempel i dommertida gjennom dommere som dømte mellom Israel og fiendtlige folk ved å vinne seier over fienden. På den ytterste dag vil Kristus dømme slik at Guds folk går inn til evig liv, de andre til evig straff. Også Jes. 42,1ff taler om at Messias skal effektuere Guds dommer. Av v. 7 ser vi at Herren har dømt at blinde skal se og fanger få frihet. Av v. 22ff ser vi at folket var idømt straffen for synd mot Guds lov. Av 43,1 ser vi at Herren bruker sin rett til å løse folket. Av 49,24ff ser vi at fienden, som uten selv å forstå det, tjente Guds råd, må gi slipp på Israel som sitt bytte. Av NT ser vi hvordan dette illustrerer en åndelig virkelighet (sml. Lk 11,21f).
Messias skal føre rett ut til hedningefolka, uten bruk av utvortes propaganda, men
ved å åpenbare nåden og sannheten for dem (sml. hvordan teksten er anvendt i Mt 12,17ff).
Profetien er åpen mot søndagens evangelium om Jesu dåp for å oppfylle all rettferdighet
så vi skal kunne tilreknes rettferdighet og være Guds barn for hans skyld (sml. Rom.
3 -
Episteltekst: Kol. 1,15-
15 Og han er et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning. 16 For i ham er alle ting skapt, i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. 17 Og han er før alle ting, og alle ting består ved ham.
18 Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte
av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste. 19 For det var Guds
vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham, 20 og ved ham å forlike alle ting
med seg, idet han gjorde fred ved blodet på hans kors, -
Teksten har form av en hymne, og den kan godt ha blitt sunget i urkirkens menigheter.
Den usynlige Gud ble synlig i sin elskede Sønn (v. 15; sml. Jh 1,18; Hebr. 1,3)). Han er Guds bilde (2Kor. 4,4), som vi er skapt i (1Mos. 1,27), og som vi er nyskapt i (Ef 2,10). Og mens Kristus ifølge Rom. 8,29 er den førstefødte blant mange brødre, er han ifølge Kol. 1,15 all skapnings førstefødte. Det første sikter til hans stilling i forhold til menigheten, det andre til hans stilling i forhold til skaperverket. Og som menigheten er nyskapt ved han, er all skapningen skapt ved han. Ordet "førstefødte" sier både at han er til før sine brødre og før skaperverket, og at han står over skaperverket og sine brødre (sml. v. 17). At han er førstefødt er et bilde likesom det at han er arving (sml. Hebr. 1,2). Det siste betyr jo ikke at hans Far dør, og heller ikke betyr det første at han ikke alltid har vært til. Men det er tale om bilder som uttrykker relasjoner. I v. 18 svarer det billedlige uttrykket "hodet" til at han er opphavet til menigheten, som er et organisk fellesskap, Kristi legeme. Likeså svarer uttrykket "den førstefødte" til at han er den ypperste. De dødes oppstandelse er begynt i og med hans oppstandelse, og forenet med han eier hans brødre og søstre evig liv.
Som all skapningen er av, ved og til Gud (Rom, 11,36), er den skapt i, ved og til
Guds Sønn, både den synlige og den usynlige del av skaperverket (v. 16). Dette taler
både om Kristi guddom og om Kristus som skapelsesmidler. Johannes-
Den korsfestede og oppstandne er Guds bolig (v. 19). Ikke slik som templet, som ikke
kunne romme Gud (sml. 1Kong. 8,27ff; Apg. 7,47ff). I Jesus Kristus bor nemlig hele
guddommmens fylde legemlig (Kol. 2,9). Som Guds evige Sønn er skapelsesmidler, er
han etter å være blitt menneske av kjøtt og blod også blitt paktsmidler, idet han
er blitt sonoffer (v. 20). Golgata-
Evangelietekst: Mt 3,13-
13 Da drog Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. 14 Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! 15 Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å oppfylle all rettferdighet. Da lot han det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. 17 Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.
Johannes-
Jesus lærte sine disipler å se på Johannes døperen som forløperen og den Elias som skulle komme (Mt 11,9ff). Men var Johannes den utsendte Elias, da stod oppgjørets dag for døra. Døperen skulle berede mennesker til å møte Gud, og ikke minst ved å kalle mennesker til omvendelse i forholdet mellom foreldre og barn (sml. Mal. 4,5f). Da kan det ikke være så mange ting som kaller mer på Guds dom enn forsterdrapet. Og Johannes stod fram med sin sterke vekkerrøst i den israelittiske folkemenighet, talte om dom og kalte til omvendelse. Han talte om at Guds rike var kommet nær, og at Kristus skulle stå fram. Han forkynte både loven og evangeliet, talte både om synd og nåde. Det må Guds menighets døpere gjøre idag også.
Jesus er Herren, som døper med Den Hellige Ånd og ild. Døperen Johannes sprang av fryd ved det første møtet mellom Jesus og han, som Lukas forteller om, da de begge var barn i mors liv (Lk 1,39ff). Og den store Guds mann Johannes vet at han selv trenger den dåp Jesus døper med, så han blir smeltet om og renset som sølv, lutret som gull og sølv (sml. Mal. 3,3). Men hvorfor kommer da Jesus for å bli døpt av han?
"La det nå skje! For slik er det riktig av oss å oppfylle all rettferdighet." Dette
er Jesu første utsagn i Matteus-
Peter sier i Apg. 10,38 at Gud salvet Jesus med Den Hellige Ånd og kraft. Det kan
ligge nær å tolke det slik at det skjedde da Jesus ble døpt av Johannes. Men Johannes-
La oss sammenholde dette med Jh 1,29-
Faderens tale minner om Jes. 42,1a, innledningen til lektieteksten, og Salme 2,7b:
"Du er min sønn, jeg har født deg idag." Det er fra to Messias-