Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 1. søndag etter Kristi åpenbarings dag, 12. januar 1997

Ved Ragnar Andersen

 

GUDS SØNN OG VÅR STEDFORTREDER

 

Lektietekst: Jes. 42,1-4

 

1 Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. 2 Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. 3 Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. På sannhets veg skal han føre retten ut til dem. 4 Han skal ikke bli utmattet og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden. Og på hans lov venter øyene.

 

Den første av de såkalte sangene i Jesaja-boka om Herrens tjener er vekselvis rettet til folket (v. 1-4), til tjeneren (v. 5-7) og til folket (v. 8-9). Idet troen på den ene sanne Gud er truet av en oversvømmelse av hedenskap og avgudsdyrkelse (sml. kap. 41) lyder ordet fra Majesteten i det høye: "Se min tjener!" Gjennom profeten taler Gud om sin tjener som om han allerede er der, noe han i virkeligheten også er, men skjult (sml. 1Kor. 10,4).

Det er åpenbart tale om den samme Herrens tjener i 49,1ff; 50,4ff; 52,13 - 53,12; 61,1ff. Ethvert forsøk på å bortforklare at dette er Messias-profetier støter på uoverstigelige vansker. Når den tanke har fått innpass i jødisk skrifttolkning at tjeneren er Israels-folket, er det ikke bare teologisk uholdbart, men eksistensielt skjebnesvangert. Messias er imidlertid her ikke framstilt som konge av Davids ætt, men som Israels sanne representant. Satt på en spiss: Israel er ikke Messias, men Messias er Israel (sml. 49,3, Mt 2,15).

Messias, som er veldig Gud (9,6) beskrives her som sant menneske. Han står i det nærmeste forhold til Jahve og er utrustet med Jahves Ånd (sml. 11,2; 61,1ff). Israelsfolket skal vekkes til å se den nye pakt i kraft av hans blod når det ser at han er folkenes lys (v. 6). Det knekkede rør og den rykende tande er nok mennesker som er sønderknust og nedbøyet ved lovens anklage og ytre tukt. (Sml. om Messias' gjerning 50,4; 61,1 og se videre 57,15f: 66,2.) På grunnspråket kommer det tydelig fram at Messias har den kraften som knekkede rør og den rykende (kehæh) veke ikke har. Han skal ikke bli utmattet (jikhæh) og hans kraft ikke bli knekket.

Teksten taler om en grunnleggende rettsstruktur. Her er nøkkelordet det hebraiske "misjpat" (v. 1.3.4), som blant annet betyr rett, lov, rettighet og rettslig avgjørelse, og som har sammenheng med et verb som betyr å dømme eller treffe en rettsavgjørelse. En slik avgjørelse kan bety straff for en og frelse for en annen. Herren dømmer ved å gripe inn med straff eller frelse. Det skjedde for eksempel i dommertida gjennom dommere som dømte mellom Israel og fiendtlige folk ved å vinne seier over fienden. På den ytterste dag vil Kristus dømme slik at Guds folk går inn til evig liv, de andre til evig straff. Også Jes. 42,1ff taler om at Messias skal effektuere Guds dommer. Av v. 7 ser vi at Herren har dømt at blinde skal se og fanger få frihet. Av v. 22ff ser vi at folket var idømt straffen for synd mot Guds lov. Av 43,1 ser vi at Herren bruker sin rett til å løse folket. Av 49,24ff ser vi at fienden, som uten selv å forstå det, tjente Guds råd, må gi slipp på Israel som sitt bytte. Av NT ser vi hvordan dette illustrerer en åndelig virkelighet (sml. Lk 11,21f).

Messias skal føre rett ut til hedningefolka, uten bruk av utvortes propaganda, men ved å åpenbare nåden og sannheten for dem (sml. hvordan teksten er anvendt i Mt 12,17ff). Profetien er åpen mot søndagens evangelium om Jesu dåp for å oppfylle all rettferdighet så vi skal kunne tilreknes rettferdighet og være Guds barn for hans skyld (sml. Rom. 3 - 4) og samtidig mot Jesu undervisning om en faktisk livsrettferdighet som overgår de skriftlæredes og fariseernes (sml. Mt 5,17ff).

 

Episteltekst: Kol. 1,15-20

 

15 Og han er et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning. 16 For i ham er alle ting skapt, i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. 17 Og han er før alle ting, og alle ting består ved ham.

18 Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste. 19 For det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham, 20 og ved ham å forlike alle ting med seg, idet han gjorde fred ved blodet på hans kors, - ved ham, enten det er de som er på jorden eller de som er i himlene.

 

Teksten har form av en hymne, og den kan godt ha blitt sunget i urkirkens menigheter.

Den usynlige Gud ble synlig i sin elskede Sønn (v. 15; sml. Jh 1,18; Hebr. 1,3)). Han er Guds bilde (2Kor. 4,4), som vi er skapt i (1Mos. 1,27), og som vi er nyskapt i (Ef 2,10). Og mens Kristus ifølge Rom. 8,29 er den førstefødte blant mange brødre, er han ifølge Kol. 1,15 all skapnings førstefødte. Det første sikter til hans stilling i forhold til menigheten, det andre til hans stilling i forhold til skaperverket. Og som menigheten er nyskapt ved han, er all skapningen skapt ved han. Ordet "førstefødte" sier både at han er til før sine brødre og før skaperverket, og at han står over skaperverket og sine brødre (sml. v. 17). At han er førstefødt er et bilde likesom det at han er arving (sml. Hebr. 1,2). Det siste betyr jo ikke at hans Far dør, og heller ikke betyr det første at han ikke alltid har vært til. Men det er tale om bilder som uttrykker relasjoner. I v. 18 svarer det billedlige uttrykket "hodet" til at han er opphavet til menigheten, som er et organisk fellesskap, Kristi legeme. Likeså svarer uttrykket "den førstefødte" til at han er den ypperste. De dødes oppstandelse er begynt i og med hans oppstandelse, og forenet med han eier hans brødre og søstre evig liv.

Som all skapningen er av, ved og til Gud (Rom, 11,36), er den skapt i, ved og til Guds Sønn, både den synlige og den usynlige del av skaperverket (v. 16). Dette taler både om Kristi guddom og om Kristus som skapelsesmidler. Johannes-prologen taler her om Kristus som det guddommelige Ordet (Jh 1,1ff). Og skapelsesberetningen framhever at Gud skapte ved det ord han talte (1Mos. 1; sml. Salme 33,6.9). Som Kristus har medvirket i skapelsen, er han også med og holder skaperverket oppe (v. 17; sml. Hebr. 1,3).

Den korsfestede og oppstandne er Guds bolig (v. 19). Ikke slik som templet, som ikke kunne romme Gud (sml. 1Kong. 8,27ff; Apg. 7,47ff). I Jesus Kristus bor nemlig hele guddommmens fylde legemlig (Kol. 2,9). Som Guds evige Sønn er skapelsesmidler, er han etter å være blitt menneske av kjøtt og blod også blitt paktsmidler, idet han er blitt sonoffer (v. 20). Golgata-offeret er et evig gyldig grunnlag for forlik og fred mellom Gud og mennesker. Men den enkelte av oss må ta imot forliket og syndstilgivelsen ved dåpen og troen (sml. 1,21ff; 2,11ff). Og som Paulus i denne hymnen har talt om Kristi forhold til hele skaperverket, avslutter han med et utblikk mot forsoningens virkning på hele skaperverket. Jesu lidelse og død er nøkkelen til forløsning og nyskapelse for hele skaperverket (sml. Rom. 8,19ff; Jh åp 21 - 22).

 

Evangelietekst: Mt 3,13-17

 

13 Da drog Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. 14 Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! 15 Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å oppfylle all rettferdighet. Da lot han det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. 17 Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.

 

Johannes-dåpen skiller seg fra vår kristne dåp, som Jesus har innstiftet, selv om også Johannes-dåpen var en dåp til syndenes forlatelse (Mk 1,4). I vår dåp blir Den Hellige Ånd gitt. Slik var det ikke med Johannes-dåpen, men Johannes forkynte at Jesus skulle døpe medDen Hellige Ånd og ild (Mt 3,11) Om den kristne dåp sa Peter på pinsedagen: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg. 2,38) I dåpen får vi altså syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd.

Jesus lærte sine disipler å se på Johannes døperen som forløperen og den Elias som skulle komme (Mt 11,9ff). Men var Johannes den utsendte Elias, da stod oppgjørets dag for døra. Døperen skulle berede mennesker til å møte Gud, og ikke minst ved å kalle mennesker til omvendelse i forholdet mellom foreldre og barn (sml. Mal. 4,5f). Da kan det ikke være så mange ting som kaller mer på Guds dom enn forsterdrapet. Og Johannes stod fram med sin sterke vekkerrøst i den israelittiske folkemenighet, talte om dom og kalte til omvendelse. Han talte om at Guds rike var kommet nær, og at Kristus skulle stå fram. Han forkynte både loven og evangeliet, talte både om synd og nåde. Det må Guds menighets døpere gjøre idag også.

Jesus er Herren, som døper med Den Hellige Ånd og ild. Døperen Johannes sprang av fryd ved det første møtet mellom Jesus og han, som Lukas forteller om, da de begge var barn i mors liv (Lk 1,39ff). Og den store Guds mann Johannes vet at han selv trenger den dåp Jesus døper med, så han blir smeltet om og renset som sølv, lutret som gull og sølv (sml. Mal. 3,3). Men hvorfor kommer da Jesus for å bli døpt av han?

"La det nå skje! For slik er det riktig av oss å oppfylle all rettferdighet." Dette er Jesu første utsagn i Matteus-evangeliet. Her gir han oss et perspektiv på seg selv. Gud viser sin rettferdighet når frelsesløfter eller domstrusler går i oppfyllelse. Når frelsesplanen går i oppfyllelse, oppfylles Guds frelsende rettferdighet (sml. Jes. 51,5; 56,1). Når han som var og er uten synd, ble døpt med en dåp for syndere, var det som en innvielse til korsvegen (sml. Jes. 53). Han gjorde seg til vår stedfortreder. Han fornedret seg og ble lydig til døden, ja, døden på korset (Fil. 2,8). Jesu dåp betyr at Gud har begynt offervandringen med sin Sønn. Abraham var villig til å ofre sin sønn på Moria berg, men slapp å gjøre det (1Mos. 22). Men Gud kunne ikke spare sin enbårne Sønn om vi skulle kunne bli berget. I Johannes-evangeliet hører vi at Johannes etter å ha døpt Jesus sier: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd!" (Jh 1,29)

Peter sier i Apg. 10,38 at Gud salvet Jesus med Den Hellige Ånd og kraft. Det kan ligge nær å tolke det slik at det skjedde da Jesus ble døpt av Johannes. Men Johannes-dåpen var ikke som sådan åndsmeddelende. Og ingen av synoptikerne (Mt / Mk / Lk) sier hva det innebærer at Ånden kom ned over Jesus. Døperen Johannes skulle fylles med Ånden fra mors liv (Lk 1,15). Må vi ikke tenke at Jesus, som er ett med Helligånden, også var fylt med Ånden fra sin mors liv? Men tegnet ved dåpen illustrerer at Ånden hviler over Jesus som Messias (se Jes. 11,2; 42,1ff (sml. Mt 12,18ff); Jes. 61,1ff).

La oss sammenholde dette med Jh 1,29-34. Johannes ble sendt av Gud for å døpe. Hensikten var at Jesus skulle bli åpenbart for Israel som Guds Sønn. Ved å forkynne synd og nåde, døpe til omvendelse og vitne om Kristus forberedte Johannes mennesker til å ta imot åpenbaringen av Jesus. Og da Jesus selv ble døpt, ble det åpenbart for Johannes hvem han var, og han vitnet om det. Åndens komme over Jesus synes da også å være tegn på at han døper med Den Hellige Ånd.

Faderens tale minner om Jes. 42,1a, innledningen til lektieteksten, og Salme 2,7b: "Du er min sønn, jeg har født deg idag." Det er fra to Messias-profetier. En vanlig konge av Davids ætt var Guds sønn ved adopsjon. Sml. 2Sam. 7,14: "Jeg vil være far for han, og han skal være sønn for meg." Men Jesus er Guds Sønn i absolutt og enestående forstand. Allerede i beretningen om unnfangelsesunderet og jomfrufødselen (1,18-25) har Mt gjort det klart at Jesus er guddommelig. sml. 2,15; 11,27; 28,19. Jesus har Faderens velbehag (sml. Jes. 42,1) , og de som ved dåpen og troen hører han til, har Guds velbehag for Jesu skyld (sml. Lk 2,14).