Tekstgjennomgåelser for Såmannssøndagen, 26. januar 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Det kraftige såkornet

 

Lektietekst: Jes. 55,10f

 

10 For likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, 11 slik skal mitt ord være, som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og gjennomføre det som jeg sender det til.

 

Sammenlikningen mellom regn og snø og Guds ord, som skaper hva det nevner, er enkel og gjelder på flere plan. Like lite som vi kan skille mellom oss og våre ord (Mt 12,37), like lite kan vi skille mellom Gud og hans ord. Fordi det er hans ord og går ut av hans munn, er det guddommelig og allmektig. Hele verden er skapt ved dette ordet (Salme 33,9; Hebr. 11,1), og selv bærer det alle ting (Hebr. 11,3).

I Jes. 55,11 er det tale om det ord som forkynnes av profetene og former historien ved naturlige og overnaturlige hendinger. Se fortsettelsen i v. 12f. I sammenhengen i kapitlet er det tale om en evig pakt der Gud gjennom Messias gir nåde til mennesker som ikke har noe å betale med. Det er tale om at han lukker opp sitt rike for mennesker av alle folkeslag som søker han og vender om. Derfor er det tale om yttersida så vel som om innersida av Herrens gjerning i frelseshistorien. Guddomsordet, som former historien, skaper også som evangelium troen og troens liv i enkeltmennesker (sml. Rom. 1,16; 1Kor. 1,18; Lk 8,15). Men noe løfte om at evangeliet alltid vil bli tatt imot, gir verken lektieteksten eller for den saks skyld andre skriftord. Derimot finner vi den sterke formaningen til å søke Herren og vende om i v. 6f.

I lektieteksten er Guds ord beskrevet som en utsending fra Gud, som ikke vender tomhendt tilbake, men utfører Guds vilje. Slik er Jesus, Guds enbårne Sønn. Han er i sin person det evige, skapende, allmektige guddomsordet (Jh 1,1ff). Han har fullbragt soningsverket og vendt tilbake til sin Far i himmelen med seier over synd og død og Satans rike, og han fører sin menighet i triumftog (2Kor. 2,14).

 

Episteltekst: 1Kor. 1,20-25

 

20 Hvor er en vismann, hvor er en skriftlærd, hvor er en ordstrider i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?

21 For ettersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, var det Guds vilje å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap, 22 ettersom både jøder krever tegn og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner Kristus korsfestet, som for jøder er et anstøt og for hedninger en dårskap, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er han Kristus, Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

 

Verden når ikke fram til frelse ved sin visdom. Tegn og menneskevisdom må ikke komme istedenfor ordet om korset. I Rom. 1,16 sier apostelen at han ikke skammer seg ved evangeliet. I 1Kor. 1,18 sier han at det er vel en dårskap for dem som går fortapt. Egentlig er evangeliet Guds kraft og Guds visdom, men for jøder er det et anstøt og for hedninger en dårskap.

Fra den spesielle dom over de vise og forstandige den gangen Assyria truet Juda og Jerusalem (Jes. 29,14), som apostelen viser til i v. 19, trekker han linja til den generelle dom over verdslig visdom. Det er ikke bare slik at den verdslige visdom ikke strekker til når det gjelder å kjenne Gud. Men ved å vende seg bort fra lyset fra den naturlige åpenbaring i natur, samvittighet og fornuft (Rom. 1,19f; 2,15) mister menneskene den sunne dømmekraft. Visdommen forgår og forstanden skjuler seg (Jes. 29,14). Den fordummende virkning som vantro og umoral har på mennesker, er i virkeligheten uttrykk for Guds dom (sml. Rom. 1,18ff), han "som driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap" (Jes. 44,25).

Vismenn og skriftlærde er betegnelser som jødene var vant med. Vismannen gir råd og den skriftlærde gransker Det gamle testamentet, især loven. En "syzetetes" er en ordstrider, en disputator, og både Paulus og menigheten hadde nok atskillig erfaring både med jødiske skriftlærde og hedenske filosofer som prøvde seg på ordkamp. Men både jøde og greker har spilt fallitt. Bare når evangeliet bryter vantroen, griper de Guds kraft og Guds visdom.

Jesus Kristus er i sin person Guds kraft og Guds visdom, for han er mektig til å frelse den største synder og forvandle den største dåre til en sann vismann. Evangeliet maler Kristus korsfestet (sml. Gal. 3,1). Men jøder tar anstøt og hedninger holder det for dårskap.

I "Dialog med jøden Tryfon" refererer den kristne apologeten Justin (2. årh.) sin samtalepartner slik: Dan. 7 og liknende skriftsteder leder oss til å vente en Messias som er stor og herlig, og som overtar det evige rike, som en menneskesønn, fra den gamle av dager. "Men denne deres såkalte Messias var uten ære og herlighet i den grad at han til og med hjemfalt til den ytterste forbannelse i Guds lov. Han ble jo korsfestet."

Jødene tok anstøt og krevde tegn fordi de var "herlighetsteologer". Når de lærer Messias å kjenne som den lidende Herrens tjener (Jes. 53), blir de "korsteologer" (sml. 1Kor. 15,3).

Grekerne gjorde seg til av å være vise, men ble dårer i møte med evangeliet (sml. Rom. 1,22). Augustin (omkr. 400) sier at platonikerne kan være med på at Ordet fra evighet er Gud. Men at Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, det vet de ikke. At Guds Sønn døde til fastsatt tid for ugudelige, det finner en ikke i deres skrifter. ("Bekjennelser", VII,9) Tertullian (omkr. 200) kunne ordlegge seg slik: "Vis blir du ikke før du i verdens øyne blir en dåre fordi du tror Guds dårskap."

Og Paulus er nettopp opptatt av å vise korinterne at de ikke må sette sin lit til filosofi og talekunst i evangeliseringen. Får ikke Kristi kors være i sentrum, taper det sin kraft (v. 17). Men forkynnelsen av Jesus Kristus og han korsfestet er stadfestet med Ånds og krafts bevis (2,1ff).

I sammenhengen er ordet om korset beskrevet som Guds kraft til frelse. Slik er Jesus, Guds enbårne Sønn. Han er i sin person det evige, allmektige, frelsende guddomsordet, og han "er blitt for oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (v. 30).

 

Evangelietekst: Lk 8,4-15

 

4 Da det nå strømmet mye folk sammen, og de som bodde omkring i byene, drog ut til ham, sa han i en lignelse: 5 En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien; og det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. 6 Og noe falt på steingrunn; og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. 7 Og noe falt midt iblant torner; og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. 8 Og noe falt i god jord; og det vokste opp og bar frukt, hundre foll. - Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre!

9 Men hans disipler spurte ham hva denne lignelsen skulle bety. 10 Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, for at de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå. 11 Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord. 12 De ved veien er de som hører; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. 13 De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra. 14 Det som falt blant torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt. 15 Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i utholdenhet.

 

Mens Mt 13 og Mk 4 har flere liknelser, har Lk 8 bare såmannsliknelsen. Denne inntar hovedplassen og står også først hos de to andre evangelistene. Teksten må ses sammen med den etterfølgende formaning (v. 16-18) og med v. 21, der Jesus sier: "Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør etter det." Å høre ordet rett og ta følgen av det er et gjennomgangstema i kap. 8 (sml. v. 8.18.21).

Når hvetehøsten kom i april/mai, var det nok mye av såkornet som hadde gått til spille. Noe kunne ha falt på den hardtrampede vegen og blitt fuglemat. Noe kunne ha falt på tynn jord som stod avsvidd i sola. Noe kunne ha blitt fortrengt av torner før bonden rakk å pløye; han sådde nemlig først. Men bar en del av såkornet ti foll, var det bra. Bar det tretti foll var det mye. Hundre foll var uvanlig. Men Isak, løftets sønn, fikk så mye, for Herren velsignet han (1Mos. 26,12).

Jesu tale i liknelser ses i sammenheng med Jes. 6,9(f). Dette skriftstedet kommer igjen som et domsord over de vantro jøder i avslutningen av Lukas' dobbeltverk (Apg. 28,25ff). Når det i Lk 8,10 heter "for at de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå", kan det forstås som forkortet uttrykksmåte: for at det skulle oppfylles som står skrevet hos profeten osv.. Kristus er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt (2,34). Også Jesaja var et tegn som ble motsagt (Jes. 8,18), og som hans forkynnelse ble møtt med "forstokkelse" fra folkets side, så blir også Jesu forkynnelse møtt slik. Alle evangelistene, også Johannes (sml. Jh 12,39ff) er opptatt av at den tragiske historien fra Jesajas dager gjentar seg. Men Jesaja fikk høre at en hellig rest skulle bli igjen av folket (Jes. 6,13; sml. 7,3), og Jesus ser resten av omvendte manifestere seg i disippelflokken, som har fått nåde og rett til å vite Guds rikes hemmeligheter. Som vi ser av Mk 4,11, kan hemmelighetene samles til ett i "Guds rikes hemmelighet". Hemmeligheten er gudsåpenbaringen i Jesus Kristus (sml. Mt 11,25ff; 16,13ff; Jh 17,3; Kol. 1,25ff).

Såmannsliknelsen sikter på en rett oppfyllelse av det første og største bud (Mt 22,34ff). De ved vegen elsker ikke Gud av hele sitt hjerte. De på steingrunn elsker ikke Gud av hele sin sjel. De blant torner elsker ikke Gud av all sin makt. Der evangeliet forkynnes, er djevelen ute for å hindre at det blir forstått (Mt 13,19) og trodd. Makter han ikke det i første omgang, prøver han gjennom fristelse å svi av troslivet (sml. Jer. 17,5ff) eller gjennom forførelse å kvele det. Men såkornet er kraftig og bærer tross alt rik frukt.

Ordet vender altså ikke tomt tilbake selv om mange ikke vil tro og mange faller fra troen. Noe faller tross alt i god jord. Om dette sier Den augsburgske bekjennelse: "For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld." (Art. 5)

Vel kan vi merke et fortellingsmønster i liknelsen der hovedsaken kommer i siste leddet. Slik sett har liknelsen en lys grunntone og er en mektig trøst til Herrens sendebud. Men alle deler av fortellingen har noe å si oss. Og jeg tror at Anton Fridrichsen har rett når han sier: "Mangelen på sans for Ordet, rotløsheten, verdsligheten er ikke psykologiske karakteregenskaper, men religiøse grunnskader, som henger sammen med menneskets innerste forhold til sin Gud og Skaper." De i den gode jord slår Satans angrep tilbake, seirer i prøvelse og trengsel, står imot verdens fristelser og forførelser og bærer frukt i tålmodighet. Slik er de i den gode jord i kraft av Ordet, "som produkt av Guds ord. Dette ord, evangeliet, er den "dynamis" (kraft) som alene kan frambringe frukt hos mennesket, et liv som ikke er bare skinn og illusjon, men har Guds egen art, er eskatologisk prøvingsholdbart."

I evangelieteksten er Guds ord beskrevet som et såkorn som bærer rik frukt. Slik er Jesus, Guds enbårne Sønn. Han er hvetekornet som faller i jorda og dør og bærer rik frukt (Jh 12,24). Så sier Herren: "Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne." (Jes. 53,12)