Søndag før faste 1997

Tekstgjennomgåelser for Søndag før faste, 09. februar 1997

Ved Ragnar Andersen

Kjærlighet fra Gud

Lektietekst: Jes. 52,13-15

13 Se, min tjener skal gå fram med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. 14 Likesom mange ble forferdet over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns - 15 slik skal han bestenke mange folkeslag. For ham skal konger lukke sin munn. For det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de merket.

"Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse." (V. 10) Da blir Sions datter gjenløst uten penger (v. 3). For Herrens tjener går fram med visdom (hebr.: jaskil). Det er Guds visdom, som er nedlagt i ordet om korset (1Kor. 1,18ff). Fylt av korsets visdom avviste Jesus djevelens tre fristelser (Mt 4,1ff), avslørte Peter som Satans redskap (Mt 16,21ff), og bad i Getsemane om at Faderens vilje måtte skje (Mt 26,39ff). Oppreist av døden og opptatt til himmelen sitter han nå ved Faderens høgre hand (Salme 110,1) og har all makt i himmel og på jord (Mt 28,18). Gud har gitt han navnet over alle navn, Jahve, Herren, og hvert kne skal bøye seg for han (Fil. 2,9ff).

Under tvil har jeg ovenfor fulgt blant andre 1988-oversettelsen når det gjelder "jazzæh" i v. 15: han skal bestenke, det vil si for å rense. Jesus Kristus kom med vannet og blodet, sier Johannes (1Jh 5,6). Dere er kommet til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels, sier Hebr. 10,24.

Episteltekst: 1Kor. 13

1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. 2 Og om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

4 Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, kjærligheten misunner ikke, kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp, 5 den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, den blir ikke bitter, den gjemmer ikke på det onde, 6 den gleder seg ikke over uretten, men den fryder seg ved sannheten. 7 Alt utholder den, alt tror den, alt håper den, alt tåler den.

8 Kjærligheten faller aldri bort. Men enten det er profetiske gaver, så skal de få ende, eller det er tunger, så skal de opphøre, eller det er kunnskap, så skal den få ende. 9 For vi skjønner stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis, 10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn, men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt; nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. 13 Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

V. 1-3

Det er nærliggende å sammenlikne med Jesu ord i Mt 7,21-23. Mange som hevder å ha gjort store gjerninger i Jesu navn, vises bort på dommens dag fordi de har gjort urett. Om en ikke kan få nådegaver utenfor Kristus-samfunnet, kan en miste livsforbindelsen med han og kanskje likevel beholde nådegavene. Vi skal merke oss at nådegavene verken er resultat av helliggjørelse eller garanti for et liv i helliggjørelse.

Ja, om jeg har all tro, både den som tror det kristne budskapet og den undergjørende troen (jfr. Mt 17,20; 21,21; 1Kor. 12,9), strekker det ikke til om jeg ikke har kjærlighet. Det går an å ha en tro som er død og ikke frelsende (jfr. Jak. 2,14ff). Den er ikke virksom i kjærlighet (jfr. Gal. 5,6).

Men så slår apostelen om til å tale om selvoppofrelse. Om jeg deler ut til fattige alt jeg eier, ja, om jeg gir mitt liv, -- Må ikke det nettopp være kjærlighet? Vi holder pusten for å høre fortsettelsen: MEN IKKE HAR KJÆRLIGHET, DA GAGNER DET MEG INTET. - Paulus taler altså om noe som til forveksling likner kjærlighet, men ikke er det.

Den egenartede kristne kjærlighet, som NT uttrykker med det greske ordet agape, har sitt grunnlag og sin modell i Guds kjærlighet til oss. (Sml. Rom. 5,8; 1Jh 4,7ff) Den nestekjærlighet NT formaner oss til, er engasjert innsats for nestens beste. (Sml. v. 4-7; 1Jh 3,17) Men hva kan det være i vegen om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes? Vi kan nok lese noe mellom linjene om falske motiver. Apostelen legger oss på sinne at vi må være på vakt mot det falske, framfor alt hos oss selv. De fattige har vel gagn av at jeg gir dem hva jeg eier, men selv har jeg ikke gagn av det dersom jeg mangler kjærligheten.

Den kristne kjærligheten er ikke av jordisk vesen, men stammer fra Gud. Kjærligheten er frukt som Den Hellige Ånd skaper i den troende (Gal. 5,22).

V. 4-7

I 15 korte sideordnede setninger beskriver Paulus kjærligheten som det nye mennesket. Ikke i substantiviske bilder. Ikke med følelsesladede adjektiv. Men med gjerningsord som nøkternt beskriver hva kjærligheten gjør, og hva den ikke gjør.

Kjærligheten søker ikke sitt eget. Det skiller klart den kristne kjærlighet fra denne verdens kjærlighet til elskverdige objekter. Alt holder kjærligheten ut, alt tror den, alt håper den, alt tåler den. Objektet alt (gresk: panta) er stilt foran de fire verba i v. 7, og på den måten blir kjærlighetens omfattende karakter framhevet. Tror og håper gjelder vel nesten. Kjærligheten har en slik tillit til Guds muligheter at den tror godt om andre og håper at de vender om og lever et hellig liv.

V. 8-13

I det fullendte Guds rike vil alle Guds barn ha en fullkommen erkjennelse, en erkjennelse som overgår det nådegavene formidler. Og gudsforholdet vil ha en så umiddelbar karakter at tale i et uforståelig språk ikke lenger er aktuelt. Tungetalen er et tegn for de vantro (14,22), men i fullendelsen er kontakten med den vantro verden brutt.

Den stykkevise erkjennelse og profetiske tale betyr altså ikke at den ene skjønner noe og den andre noe annet, som mange kanskje oppfatter det (!), men at vi her i verden bare kan se stykkevis, det vil si så mye som Gud har åpenbart. Men Gud kjenner den kristne fullt ut. Og det danner bakgrunn for at vi en dag kan kjenne han fullt ut. Guds kjennskap er ikke bare av teoretisk art, men innebærer et personlig engasjement fordi han elsker dem han kjenner som sine og setter sin makt inn til beste for dem. (Sml. Jh 10,14; 1Kor. 8,3; Gal. 4,9)

Nådegavene hører til menighetens liv her i verden, men tro, håp og kjærlighet blir stående når nådegavene faller bort. Vil det si at de alle tre fungerer i all evighet? Er det rom for tro og håp? Ut fra 2Kor. 5,7 og Rom. 8,24 er det nærliggende å istemme disse ord i en kjent salme: "- når håp og tro forgår, men kjærlighet består." Men på den annen side kan vel det åpne forholdet til Gud kalles for et trosforhold, et tillitsforhold, også når fullendelsen er inntrådt. Håpet er den kristne tro rettet framover. Og Erling Danbolt skriver: "Oppfatter vi det fullkomne som noe stillestående, finner vi ikke plass for håpet, men vi vet ikke hva som venter oss i evigheten. Der er også plass for ny utsikt fremover. Der er i alle fall langt frem til det Paulus antyder i 15,28."

Det går også an å se det på en annen måte. Mt 7,21ff gir da en tolkningsnøkkel. Det er dommens dag det gjelder. Nådegaver teller ikke. Men tro, håp og kjærlighet er vitner om at Kristus lever i sine, at de hører han til.

Hvordan kan apostelen si at kjærligheten er større enn tro og håp? Kanskje kan det svares slik: Troen og håpet gagner en selv, kjærligheten gagner ens neste. Kjærligheten fører Guds gjerning videre ut. Hugo Odeberg: "Denne kjærligheten er ikke noe som attrår og som vil eie for seg selv eller som begjærer sin gjenstand. Den er ikke en affekt i menneskets psyke, men den er noe som strømmer ut innenfra, med en varme som stråler til alle kanter. -- Likesom sola sender ut sine stråler av lys og varme, tente og stadig underholdte av en indre uuttømmelig kraft, slik lever kjærligheten som en Guds indre kraft, som Gud selv, i menneskets indre og sender ut sine stråler av lys og varme."

Tro, håp og kjærlighet synes å ha vært faste nøkkelord i den kristne undervisningen. Stadig møter vi denne treklangen. Se Rom. 5,1-5; Ef. 1,15-18; Kol. 1,4f; 1Tess. 1,3; 5,8; 1Pet. 1,21f; Hebr. 6,10ff; 10,22ff; Jud. v. 20f.

Prekentekst: Lk 18,31-43

31 Men han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. 32 For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, 33 og de skal hudstryke ham og slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå. 34 Og de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget. 36 Da han hørte mye folk gå forbi, spurte han hva dette var. 37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi. 38 Og han ropte: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! 39 Og de som gikk foran, truet ham at han skulle tie. Men han ropte enda mye mer: Du Davids sønn, miskunn deg over meg! 40 Da stod Jesus stille, og bød at han skulle føres til ham. Og da han var kommet nær, spurte han ham: 41 Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Han sa: Herre, at jeg må bli seende! 42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! Din tro har frelst deg. 43 Og straks fikk han synet igjen og fulgte ham og lovet Gud. Og alt folket som så det, priste Gud.

Prekenteksten fører oss direkte inn i den kristne tros sentrum, det at Guds enbårne Sønn gikk lidelsens og dødens veg for oss. Og på vegen viser han seg slik han er beskrevet i Salme 72,12: "- han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har."

Påsken og de usyrede brøds høgtid var nær. Fra fjern og nær strømmet folk til Jerusalem for å minnes utfrielsen fra Egypt. Samtidig var påskefeiringen mettet med forventning om nye store tider for Israel. Det var ikke minst i påskefeiringen at Messias-forventningen gjorde seg intenst gjeldende.

Jesus visste at tida var kommet da han skulle ofres. Med korsets visdom gikk han til Jerusalem, der han skulle bli tatt til fange, dømt, pint og drept. Med betegnelsen Menneskesønnen gir han uttrykk for at han er den himmelske, ja, guddommelige skikkelsen som så ut som en menneskesønn, som profeten Daniel så i et syn (Dan. 7,13f). Daniel fikk se at Jesus som kongenes konge fikk all makt i himmel og på jord. Hans syn rekker helt fram til den ytterste dag, når Jesus kommer i herlighet, og inn i evigheten.

Men vegen til tronen gikk via korset, og den var tegnet hos profetene (sml. v. 31). Særlig klart kommer korsvegen fram i Jes. 53, som er fortsettelsen av lektieteksten. Men vi kan også tenke på andre bibelsteder. F. eks. Sak. 13,7: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste! sier Herren, hærskarenes Gud. Slå hyrden, og fårene skal adspredes. Og jeg vil igjen ta meg av de små!" Den frelseren som er lovt i GT, er altså ikke bare tegnet som Guds Sønn og Israels Messias, men også som Herrens lidende tjener, offerpresten som bringer sitt eget liv som offer for andres synder. "- jeg vil la ham komme nær, og han skal tre fram for meg; for hvem vil ellers våge sitt liv og komme meg nær? sier Herren." (Jer. 30,21)

Jesus så bak død og grav. Han visste at hans død ikke var noe nederlag, men en seier, en stedfortredende straffelidelse for oss, et ledd i Guds store frelsesplan. Besluttsomt styrte han sine skritt i møte med det som måtte skje.

Den blinde tiggeren hadde åndelig syn. Han skjønte at Jesus er Messias, og kalte han Davids sønn. Han bad om barmhjertighet og trodde at Jesus både ville og kunne hjelpe han. Og han ble ikke skuffet. Det blir ingen som roper sitt "eleison" i en sann tro.