Tekstgjennomgåelser for 2. søndag i faste, 23. februar 1997
Ved Ragnar Andersen
Nå er frelsens dag!
Lektietekst: 1Mos. 32,24-
24 Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham til morgenen grydde. 25 Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål, og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. 26 Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper deg ikke, uten at du velsigner meg. 27 Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. 28 Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. 29 Da bad Jakob og sa: Si meg ditt navn! Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der.
30 Og Jakob kalte stedet Pniel; for [sa han] jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet.
1Mos. 32 betegner et vendepunkt i Jakobs liv. Jakob har krenket sin bror, men dermed har han også krenket Gud. Jakob kunne ikke komme unna oppgjøret med Esau, men ennå viktigere: Han kunne ikke komme unna oppgjøret med Gud. Dette er sammenhengen som den nattlige brytekampen står i.
Skjønner Jakob hvem han kjemper med, ettersom han ber mannen om velsignelse? For
leserne er det først det at mannen har makt til å gi Jakob et nytt navn (noe som
i seg selv er tegn på overhøyhet) og navnet Israel -
Gud kommer for å velsigne. Men Jakob må først stå ansikt til ansikt med fortida. Spørsmålet "Hva er ditt navn?" er ransakende. Jakob må utlevere seg selv. En gang hadde han gitt seg ut for å være Esau (kap. 27), kanskje det spiller inn her. I alle fall er navnet Jakob navnet på han som holdt sin bror i hælen (25,26), holdt han tilbake, hindret han, overlistet han (sml. 27,36). Det er navnet på en mann med et forbrutt liv bak seg.
Det er et nøye samsvar mellom det at Jakob måtte ut med hvem han var, og den skaden han ble tilføyd under brytekampen. Den avbilder smerten ved en utlevering av seg selv. Og det går en usynlig tråd bakover til den ydmyke bønnen han nettopp hadde bedt: "Jeg er ringere enn all den miskunnhet og all den trofasthet som du har vist mot din tjener, ..." (se v. 9ff) Bønnen viste en begynnende selverkjennelse, men Jakob måtte lenger inn i ydmykelsen. I kamp med Gud gikk det opp for han hvem han selv var. Smertelig klar over sin synd satte han sitt håp til Gud. Se Hos. 12,4f.
Vers 28 er et evangelium. Fortida, som Jakob-
Jakob har også kjempet med mennesker og vunnet.. Det sier vel at oppgjøret med Gud åpner for et nytt forhold til mennesker.
Pniel -
Jakob er stamfar til gudsfolket. Alle kristne er israelitter i åndelig betydning (Gal. 6,16). Alle har vært igjennom noe av det samme som fader Jakob. Synd ble byttet med nåde. Gud gav oss ei åpen framtid. Men ettersom kristenlivet er et liv i stadig omvendelse, er Jakobs kamp også bilde på et oppgjør som vi kanskje må inn i igjen og igjen.
Episteltekst: 2Kor. 6,1-
1 Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves må ta imot Guds nåde. 2 For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er en velbehagelig tid! Se, nå er frelsens dag! 3 Og vi gir ikke i noe stykke noe anstøt, for at ikke tjenesten skal bli lastet, 4 men i alt viser vi oss som Guds tjenere: i stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, 5 under slag, i fengsler, under opptøyer, i strengt arbeid, i nattevåk, i sult, 6 i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet, 7 i sannhets ord, i Guds kraft, ved rettferds våpen på høyre og venstre side, 8 gjennom ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og likevel sannferdige, 9 som ukjente og likevel velkjente, som døende, og se, vi lever, som refsede, som likevel ikke dør, 10 som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som likevel gjør mange rike, som de som ingenting har og likevel eier alt.
Paulus formaner dem som har latt seg forlike med Gud (5,20), at de ikke tar imot hans nåde forgjeves. Løftet apostelen siterer fra Jes. 49,8. kan vi ta til oss, vi som lever i denne frelsestid, og kalle på Herren, som vil gi oss alt vi trenger til liv og tjeneste. Paulus, som sammenfatter seg med Timoteus (1,1), unngår ethvert anstøt som kan skade tjenesten, om enn mange tar anstøt av budskapet. De viser seg som Guds tjenere, slik som vi leser i v. 4ff. De kjennes på "korset", som de tålmodig bærer i trengsel og forfølgelse, på kjærligheten som driver dem til å gi alt for sin Herre og hans menighet, på Helligåndens kraft, på deres urokkelige troskap mot Guds ord. De er døde for verden, men lever for Kristus, i materiell fattigdom gjør de mange åndelig rike. Hvorfor er Paulus så personlig i 2Korinterbrev?
Det hadde dukket opp visse motstandere i Korint. De kan ha vært tilreisende fra Judea (sml. 11,22) som hadde brev fra Jerusalem (ikke nødvendigvis av ny dato!) med anbefaling om at de ble tatt imot som kristne brødre (sml. 3,1). Menn som kanskje hadde sett Jesus under hans jordeliv (sml. 5,16), hadde personlig kjennskap til urapostlene og bestaltet seg selv som utsendinger eller apostler fra urmenigheten (sml. 11,5.13). Når det gjelder forholdet til Paulus, vet vi ikke om de angrep hans lære, bare at de angrep hans person (sml. 10,2). Men Paulus har gjennomskuet dem og har nok sett at angrep på evangeliet ville følge, selv om vi ikke med sikkerhet kan skissere hva de lærte (sml. 11,2ff).
Paulus var jo anerkjent av urapostlene og urmenigheten, men disse agitatorene har nok søkt å gi seg selv legitimitet som overordnede tilsynsmenn i menigheten. Nå florerte rykter, baktalelser og insinuasjoner mot Paulus (sml. 8,20f; 10,2; 12,16). Så kunne endring i reiseplaner framstilles som upålitelighet (sml. 1,15ff; 1Kor. 16,5ff) og personlig beskjedenhet som feighet og mangel på kallsbevissthet (sml. 10,1.10ff; 13,3). Og skulle det ikke være et visst samsvar mellom en apostels autoritet og de utgifter menighetene hadde til han (sml. 11,7ff; 12,13ff)?
Menigheten har ikke brutt med Paulus. Men de fremmede agitatorene er blitt tatt imot i menigheten, fått rikelig underhold, har vunnet en viss tiltro og øver en viss innflytelse. Det var nok mange som syntes det var mer stas med autoritære kirkeinspektører som ikke virket særlig utfordrende på verden, enn med fattige apostler som både jøder og grekere tok anstøt av når de forkynte Kristus. Paulus skriver: "Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen oppeter dere, om noen fanger dere, om noen slår dere i ansiktet!" (11,20)
Paulus' veldige selvforsvar i 2. Korinterbrev (spesielt i kap. 10-
Prekentekst: Matt. 15,21-
21 Så brøt Jesus opp derfra, og drog bort til bygdene ved Tyrus og Sidon. 22 Og se, en kana'aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Miskunn deg over meg, Herre, du Davids sønn! Min datter plages ille av en ond ånd. 23 Men han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom da og bad ham og sa: Skill deg av med henne! for hun roper etter oss. 24 Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus! 25 Men hun kom og falt ned for ham og sa: Herre hjelp meg! 26 Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! 27 Men hun sa: Det er sant, Herre! For de små hundene eter jo av de smulene som faller fra bordet hos deres herrer. 28 Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Deg skje som du vil! Og hennes datter ble hebredet fra samme stund.
Disiplene fikk flere ganger høre at de var lite troende (sml. 6,30; 8,26; 14,31; 16,8). Men den fønikiske kvinnen hadde en stor tro (sml. 8,10). Men Jesus setter kvinnens tro på prøve. Til å begynne med svarer han ikke ett ord, som om det skulle være til ingen nytte at hun oppsøkte han. Men hun gir seg ikke. Hun fortsetter å rette sin bønn til han.
Da prøver disiplene å gripe inn. Oversettelsene varierer i mening her. NO 1930 har "skill deg av med henne", og mitt inntrykk er nok at disiplene vil at Jesus skal hjelpe henne slik at de kan få fred. Det vil si at de er mer opptatt av å bli kvitt henne enn av at hun skal få hjelp, men likevel er det en slags forbønn.
Da blir det for alvor vanskelig å være kvinnen fra bygdene ved Tyrus og Sidon. Hun måtte nesten tolke Jesu ord i v. 24 som en avvisning av både egen og andres bønn. Men så viser hennes tro seg i den store utholdenheten. Uten å protestere og uten å vite annet å si faller hun ned og ber: "Herre, hjelp meg!" Hun gir ikke opp troen på at Jesu hjerte er fullt av barmhjertighet.
Men troen skulle stilles på en ennå større prøve. Kvinnen forstod billedtalen om barna og hundene. I forhold til det gamle paktsfolket var hun og hennes landsmenn som hunder. Jesus kunne ikke gå fra sin oppgave i Israel for å hjelpe hedningene.
Ydmykt erkjenner den hedenske kvinnen sin ringhet: "Det er sant, Herre!" Men så viser hun sin store tro ved å holde fast på Jesu barmhjertighet. "De små hundene eter jo av de smulene som faller fra bordet hos deres herrer." Et knakende godt svar! Hun fanger nærmest Jesus i hans egne ord. Men for en ydmykhet dette svaret krevde! Hun innså at hun ingen verdighet og ingen rett hadde. Men hun bad om å få "hunderett".
Av en slik tro lot Jesus seg beseire. Det vil si at hun vant seier idet Jesus seiret over hennes stolthet og selvhevdelse. "Kvinne, din tro er stor! Deg skje som du vil!" sa Jesus. Og underet skjedde. I samme stund måtte den onde ånd gi slipp på datteren. Troen holdt ut og vant seier!
Uten å se på det som talte imot henne, holdt kvinnen fast ved sin tro og sitt håp. Luther sier: "Hennes tro og tillit til Kristus var så stor at hun tenkte: Han kan ikke gå fra meg." Hun ydmyket seg så hun bad om en smule av det brødet som barna fikk. Denne troen kunne ikke Jesus avvise, og kvinnen fikk oppleve at troens bønn ble oppfylt. "Med hunderett vinner hun barnerett," sier Luther om henne. Hun ble en israelitt, for som Jakob ved Jabboks vadested kjempet også hun med Gud og vant seier idet Gud seiret over henne, slik han seiret over Jakob som ble Israel.
Jesus nøyde seg ikke med å helbrede datteren. Han hadde besluttet at moren skulle få hjelp til å se sin sanne stilling og innta den ydmyke holdningen og bare håpe på hans nåde. Og hun skulle få erfare at troens pågangsmot holdt i all prøvelsen.
Jesu måte å prøve kvinnen på hadde sammenheng med hans særskilte oppgave den gangen. Han kunne ikke spre sitt virke under sitt jordeliv for mye. Han konsentrerte seg stort sett om jødene. Men det var en foreløpig konsentrasjon. Hans død på korset var til soning for alle menneskers synd. Og Matteusevangeliet munner ut i de mektige orda om å gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler (28,18ff). Men før hans død og oppstandelse var ikke verdensmisjonen startet. Derfor var det noe utenom det vanlige at Jesus helbredet en hedningekvinnes datter (sml. 10,5f). Men som han hadde hjulpet den hedenske høvedsmannen i Kapernaum, som hadde så stor tro (8,5ff), måtte han også hjelpe kvinnen fra Fønikia. "Og til hans navn skal hedningene sette sitt håp." (12,21)