Tekstgjennomgåelser for Palmesøndag, 23. mars 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Jesus ofret alt

 

Lektietekst: Sak. 9,9f

 

9 Fryd deg stort, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et esel, på eselhoppens unge fole. 10 Og jeg vil utrydde vognene i Efra'im og hestene i Jerusalem, og alle krigsbuer skal utryddes. Og han skal tale fred til hedningene, og hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ender.

 

Profeten Sakarja virker etter det babylonske fangenskap. Juda og Jerusalem har fått indre selvstyre under persisk overhøyhet. Men profeten ser ei kommende frelsestid. Teksten er evangelium. Jerusalem ropes til fryd og glede!

Til det kongeløse Jerusalem med tempelberget Sion kommer dets konge. Han er rettferdig. Det vil si at han gjør helt ut fyllest for sitt messianske, kongelige embete, slik Salomo skildrer det i Salme 72 og Jesaja i Jes. 11.

Han er full av frelse. Oversettelsen kan diskuteres. Det hebraiske "nosja" betyr bokstavelig talt berget eller frelst. Men kan vår frelser Messias selv være frelst? Ja, i GT tales det om frelse som redning fra nød av mange slag. Og er det ikke en frelse for Jahves lidende tjener når han blir opphøyet, slik vi leser i Jes. 52,13 - 53,12? Det andre stedet i GT der partisippformen "nosja" brukes (Salme 33,16), og sammenhengen der minner på flere måter om Sak. 9,9f, og det kan ligger nær å oversette ordet med "seirende".

Messias er fattig. Her er brukt det hebraiske ordet "ani", som betyr fattig eller elendig (sml. Salme 25,16ff; 69,30; 70,6; 74,21; 86,1ff). Det har samme grunnbetydning som "anaw", men dette ordet har nok mer nyansen ydmyk, saktmodig (sml. Jes. 61,1), mens "ani" mer går på de trange kår. Messias' elendighet er rystende beskrevet i Jes. 52,13 - 53,12. For vår skyld ble han fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike (2Kor. 8,9).

Messias kommer i fredelig ærend og baserer seg ikke på jordisk makt, men på ordet. At han rir på eselfolen, symboliserer nok både freden og fattigdommen. Hester er krigsdyr som hører til det forhåndslagrede kavaleriutstyr som skal utryddes både i Efra'im (nordriket) og i Jerusalem (og Juda) (v. 10; sml. Hos. 2,18). Og etter Salomos dager var det temmelig utenkelig at en vanlig konge i Israel ville holde inntog ridende på et esel. Det svarer forsåvidt til det som fortelles fra forrige århundres Egypt at kristne og jøder måtte bruke esler, mens hesten var forbeholdt muhammedanerne. Men vi skal ikke glømme at eselfolen har tilknytning til den gamle profetien i 1Mos. 49,10ff om fredsfyrsten som folkene skal lyde.

Messias forkynner budskapet om fred basert på forsoning. Han taler fred også til hedningefolka, og de skal inn under hans herredømme. Vers 10 minner om Messias-profetien i Salme 72 og fredsvisjonen i Jes. 2,2-4 / Mika 4,1-4. Og fredskongens styre har universale dimensjoner (sml. Salme 72,8). "Elven" tolkes nok av de fleste som Eufrat, men det er nok heller den livgivende elv som veller fram fra Guds stad (sml. Salme 46,5; Esek. 47,1ff; Sak. 14,8; Jh åp 22,1f).

 

Episteltekst: Fil. 2,5-11

 

5 La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, 6 han som da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men uttømte seg selv og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers liknelse, 8 og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig til døden, ja korsets død. 9 Derfor har også Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alt navn, 10 så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

 

Avsnittet står i sammenheng med formaningen i v. 1-4. Med Jesus Kristus som forbilde skal vi være forenet i sjel og sinn, kjærlighet og ydmykhet (v. 5). Det Adam lot seg friste til å forsøke å røve til seg i ulydighet, nemlig å være lik Gud (sml. 1Mos. 3,5), det var Kristus av natur, men han byttet guddomsskikkelsen med tjenerskikkelsen i lydighet mot Guds frelsesvilje.

V. 6-11 er en hovedtekst når det gjelder Paulus' lære om Kristi person, hans to naturer, den guddommelige og den menneskelige, og hans fornedrelse og opphøyelse. Det greske ordet "morfe", som betyr skikkelse eller eksistensform, brukes her først om hans preeksistens hos Faderen i guddommelig eksistensmåte (v. 6), og dernest om hans jordeliv i en tjeners (se Jes. 53!) eksistensmåte (v. 7). Både Kristi evige guddom og det at han ble sant menneske i jomfru Marias liv, er forutsatt.

Overgangen fra Guds eksistensmåte til tjenerens eksistensmåte uttrykkes ved hjelp av uttrykket "han uttømte seg selv" (gresk: heavton ekenosen, v. 7). Dogmatisk er den såkalte "kenosen" ofte blitt forstått som dette at Kristus som menneske gav avkall på å bruke sine guddommelige egenskaper fullt og helt, men det er ganske klart at Paulus her tenker på at Guds Sønn oppgav den guddommelige eksistensmåten hos Faderen i og med at han kom til verden som menneske for å være Herrens lidende tjener (sml. 2Kor. 8,9).

Det at Guds Sønn ble menneske, er imidlertid ikke i seg selv en del av hans fornedrelse. "Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død." (V. 8). Guds Sønn ble menneske, og så fornedret han seg. Sann Gud og sant menneske er han også idag som den opphøyede, og det vil han være til evig tid. Hvilken ære for mennesket at Guds evige Sønn har forenet seg med vår natur!

Den største av oss alle fornedret seg og bøyde seg under oss alle da han som offerlammet bar vår synd og led den mest foraktede forbryterdød på et kors. Men mens han selv fornedret seg, har Gud høyt opphøyet han og slik vist at den som fornedrer seg selv, skal opphøyes (sml. Lk 18,14). Mens han selv tok på seg tjenerskikkelsen, har Gud gitt han navnet Herre. Det er det navnet som er over alt navn, for med dette begrepet (hebraisk: Adonaj; gresk: Kyrios) gjengav jødene ofte Guds navn Jahve, som på tilsvarende måte gjerne er oversatt med Herren på norsk. Herre-navnet er altså Guds eget navn. Jesus er Jahve. I opphøyelsen har han igjen fått den guddommelige eksistensmåten som er hans i kraft av hans guddommelige natur.

Hver tunge skal bekjenne (frivillig eller ufrivillig?) at Jesus er Herre. Her synes å være tale om en allmenn erkjennelse og bekjennelse som er til frelse for dem som i tide erkjenner og bekjenner at Jesus er Herre (sml. Rom. 10,9; 1Kor. 12,3), mens som betyr at de som først kommer til denne erkjennelse og bekjennelse i møte med Kristus som dommer på den ytterste dag, godtar dommen over synd og vantro som rettferdig.

 

Prekentekst: Jh 12,1-13

 

1 Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, hvor Lasarus var, han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. 2 Der holdt de et måltid for ham, og Marta vartet opp, men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. 3 Maria tok da et pund ekte, svært kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. 4 Da sier Judas Iskariot, en av hans disipler, han som skulle forråde ham: 5 Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og gitt til de fattige? 6 Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den. 7 Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til min gravferds dag. 8 For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.

9 En stor mengde av jødene fikk da vite at han var der, og de kom, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde oppvakt fra de døde. 10 Men yppersteprestene la råd opp om også drepe Lasarus, 11 fordi mange av jødene for hans skyld gikk dit og trodde på Jesus.

12 Dagen etter, da den store folkemengden som var kommet til høytiden, fikk høre at Jesus kom til Jerusalem, 13 tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

 

Forteller Johannes om den samme salvingen som Mt 26 / Mk 14? Mt/Mk taler om at salven ble helt ut over Jesu hode mens Jh sier at Maria salvet Jesu føtter. Likheten mellom tekstene er likevel så stor at det er vanskelig å tro at det dreier seg om to forskjellige hendinger, sml. også Jh 11,2.

V. 1-2. Jesus trer nå igjen åpenlyst fram (sml.11,54ff). Han deltar i gjestebud sammen med Simon, som han vel hadde helbredet fra spedalskhet (Mt/Mk), og Lasarus, som han hadde vakt opp fra de døde.

V. 3. Maria kommer med et pund (rundt 1/3 liter1) dyr nardus-salve. Hva mener hun med å salve Jesus? Er det en kongesalving og dermed en Messias-bekjennelse? Eller er hun seg bevisst at hun foretar en jordeferdssalving? Hun framstår jo i Lk 10,38ff som type på lydhørhet overfor Jesu ord og kan til forskjell fra disiplene ha sett inn i Jesu lidelsesveg. Ut fra Jesu tolkning av salvingen og ikke mindre ut fra de eiendommelige orda om at Marias gjerning skal minnes (Mt 26,13 / Mk. 14,9), som Jh ikke refererer, men like fullt er med og virkeliggjør, tror jeg at Maria virkelig har tenkt på Jesu død og hans begravelse. I hvert fall handler Maria i kjærlighet til Jesus og viser at hun vil tjene han og ikke Mammon. Salvens duft fyller huset (sml. Høys. 1,12).

Den som lik Maria har valgt den gode del, ønsker å stille sitt liv og det en rår over, til disposisjon for Jesus. Ved sitt (takk-)offer var Maria med og forkynte evangeliet. Dette er også viktigere enn sosial omsorg. Det direkte misjonerende og menighetsbyggende må ha førsterioritet i den kristne kirkes engasjement. Det er en fare for det enkelte menneske at det kan gå så opp i timelige problemer at en glemmer forholdet til Kristus. Og det er en fare for den ytre kirke at den kan tape av syne sin målsetting og opptre som en organisasjon med velmente svar på timelige spørsmål i stedet for et redskap til frelse.

V. 4-6. Mt/Mk nevner at flere kom med innvendinger, men Jh framhever Judas. Ifølge han kunne salven ha vært solgt for en arbeiders årslønn, da en denar var en vanlig daglønn for en arbeider. Motivet bak Judas' innvending er imidlertid pengebegjær. Judas forrådte også Jesus for et atskillig mindre pengebeløp enn Marias salve var verdt (Mt 26,15).

V. 7f. Jesus forsvarer Maria og taler om sin død (sml. 7,33f; 8,21.28; 10,17f). Samtidig betoner han ansvaret for de fattige uten å gi rom for noen blåøyd tro på sosiale reformer (sml. 5Mos. 15,11).

V. 9-11. Oppvekkelsen av Lasarus virker tro på Jesus. Se 11,45; 12,17f; 20,30f. Vantroen er aldeles ikke intellektuelt overlegen, som verden gjerne vil tro. Det er om å gjøre for yppersteprestene å fjerne et bevis som taler imot dem (v. 10).

V. 12f. Mens jødenes ledere søker å få Jesus drept (sml. 11,47ff), går Jesus selv lidelse og død imøte med åpne øyne (sml. 10,17f) og som Messias. Inntoget palmesøndag er en messiansk demonstrasjon. Lenge har Jesus vært svært tilbakeholdende med å tale om at han er Messias. Men overfor disiplene har han gjort klart at det er han. Nå demonstreres det i kode for folket og dets ledere. Så er inntoget et tegn på at han som blir forkastet, dømt og drept få dager etter, er Messias.

Palmegreiner var seierssymboler, slik var det blitt brukt i makkabeertida. Det er kongejubel som møter Jesus, han er Israels konge (sml. 1,49). Han hylles med ord fra Ps 118,25f, som er en del av det store hallel (Ps 113-118), som lød ved påskefesten og andre store jødiske fester. Jesus lar seg hylle, men når han rir inn i byen på et esel i overensstemmelse med Sak. 9,9 (v. 14f), signaliserer han at han likevel ikke oppfyller den nasjonal-politiske Messias-forventningen. Disiplene forstod ikke koden før Jesus var blitt herliggjort (v. 16). Var det kanskje bare Maria som forstod at Messias var Herrens lidende tjener?