Tekstgjennomgåelser til 1. og 2. påskedag 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Han er oppstått!

 

1. påskedag, 30. mars

 

Prekentekst: Mt 28,1-8

 

1 Men etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Og se, det ble et stort jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen og trådte til og rullet steinen fra og satte seg på den. 3 Og han var som et lyn og se til, og hans klesdrakt var hvit som snø. 4 Og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de ble som døde.

5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke, dere! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, for han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er oppstått fra de døde, og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere det! 8 Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede. De løp avsted for å fortelle det til hans disipler.

 

Rikmannen Josef fra Arimatea eide et gravkammer med stor rullestein (sml. 27,57ff). Det var samme type som de kongelige hadde. Messias ble lagt i samme slags grav som Herodes. På en merkelig måte var Jes. 53,9 gått i oppfyllelse. Vi kan oversette: De tiltenkte ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, osv.

I samband med at Jesus stod opp av graven, kom det et jordskjelv og en engel rullet steinen til side. Jordskjelvet er et oppstandelsestegn (sml. 27,51). Det må nok også ses som et tegn på gudsåpenbaring (sml. 2Mos. 19,18). Vaktsoldatene skjelver på grunn av engleåpenbaringen. Da synes det å være klart at de ikke har sett selve oppstandelsen. Og heller ikke kvinnene har det (sml. Mk / Lk).

I en fjernsynsdiskusjon nylig ble det påstått at Jesu oppstandelse var svakt dokumentert historisk. Det stemmer ikke, og jeg vil i noen grad kommentere oppstandelsen som historisk faktum.

Som en ellipse har to brennpunkter, kretser de nytestamentlige beretningene om to ytre holdepunkter for troen på Jesu oppstandelse: Graven er tom, og mange vitner har sett Jesus i live. Påskedagsteksten framholder den tomme graven. Alle evangeliene har med dette, og særlig er det framhevet i Mt og Jh. Det er også verd å legge merke til at vi ikke kjenner noen jødisk polemikk som har bestridt at Jesu grav er tom. Både troende og ikke-troende forutsatte fra første stund at graven var tom. Men mens de kristne sa at Jesus hadde holdt sitt løfte om å stå opp, satte motstanderne ut et rykte om at disiplene stjal liket mens vakten sov (v. 11ff). Det er forresten et rykte med indre motsigelse. For hvordan kunne vaktene vite hva som skjedde dersom de sov?! Ennå Justin Martyr (død 165) kjemper mot dette ryktet. Ifølge han skal synedriet (Det høye råd) ha utstedt et rundskriv med påstanden om likrøveri. Ved spesielle henrettelser skulle synedriet sende rundt redegjørelse til alle synagoger i hele verden. Men det er nok først og fremst yppersteprestene og saddukeerne som har stilt seg bak ryktet, mens det ikke ser ut til å spille noen særlig rolle hos de fariseiske rabbinerne (sml. Apg. 5,34ff). Etter alt å dømme har ellers Pilatus sendt en rapport til keiser Tiberius der han melder at Jesu legeme antas å være bortrøvet av disiplene.

Det har også vært de som har hevdet at hagevokteren har flyttet Jesu legeme fra graven i hagen. Dette ryktet kjenner nok evangelisten Johannes til (sml. Joh. 20,15). Tertullian (rundt år 200) kjenner til begge bortforklaringsforsøkene, likeså opptrer de i forskjellige utforminger i jødiske skrifter i middelalderen, der det også blir sagt uttrykkelig at jødene selv undersøkte Jesu grav og fant at den var tom.

Jesu disipler sier at han er oppstanden og lever. Men det skulle sterke beviser til før disippelflokken var sikker på det (sml. Mk 16,11ff; Lk 24; Jh 20).

Paulus nevner ikke kvinnenes spesielle opplevelser når han i 1Kor. 15 omtaler Jesu oppstandelse og øyenvitner som Jesus møtte etter oppstandelsen. Det kan nok ganske enkelt komme av at kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt samme vekt som menns. Og det understreker at evangelistene ikke har diktet opp fortellingen om oppstandelsen. Ingen jøde ville finne på å dikte opp en historie om at Jesus var stått opp fra de døde og la noen kvinner figurere som øyenvitner. Beretningene i evangeliene om kvinnene ved graven må ganske enkelt være historiske.

Historisk argumentering kan være viktig for å få et menneske til å ta Det nye testamentet på alvor. Men det er bare Gud ved sin Hellige Ånd som kan skape visshet om at Jesus lever i dag. Til å skape denne visshet bruker Helligånden det bibelske budskapet. Og Bibelen forteller en historie som er helt oppsiktsvekkende, en historie som må få også mennesker i dag til å undre seg og spørre: Hvordan skal jeg bli frest? (Sml. Apg. 2,37) For når Jesus er stått opp fra de døde, er det ingen veg utenom han (sml. Apg. 17,30f).

Kvinnene møter en engel som forkynner at Jesus er oppstått, og som poengterer at han selv har forutsagt oppstandelsen (sml. 16,21; 17,22f; 20,18f; 26,31f). Engelens ord til kvinnene innledes med det evangeliske: "Frykt ikke, dere!" I møtet med den himmelske verden er frykten en naturlig reaksjon (sml. Lk 2,9). Vaktsoldatene er som døde av skrekk, men kvinnene trenger ikke være redde.

"Egerte" - han er oppstanden. Det er en passiv form av verbet "egeirein" - vekke opp. Også det aktive uttrykket "anastasis" (og tilsvarende verb) blir brukt når det gjelder Jesu oppstandelse. Den passive formen "egerte" innebærer vel tanken på at Gud har vakt Jesus opp fra de døde. Men på den annen side kan altså NT også tale om at Jesus stod opp fra de døde. Her er en dobbelthet som svarer til at Jesus er sann Gud og sant menneske.

V. 7 viser framover mot Jesu åpenbaringer etter oppstandelsen, og i v. 8 ser vi troens jublende glede hos kvinnene. Åpenbaringen i Galilea (se også v. 10) er forutsagt i 26,32 og skildret i v. 16-20. Mt omtaler også at den oppstandne åpenbarte seg for kvinnene da de var på veg fra graven (v. 9f). Tilsammen beretter evangeliene; Apg. 1 og 1Kor. 15 om mange tilsynekomster i førtidagersperioden før Jesus fór opp til himmelen.

 

2. påskedag, 31. mars

 

Prekentekst: Lk 24,13-35

1

3 Og se, to av dem dro samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem og heter Emmaus. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt.

15 Og det skjedde mens de talte sammen og drøftet dette, da kom Jesus selv nær til dem og gikk sammen med dem. 16 Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hva er dette for samtale som dere fører med hverandre på veien? De stod da stille med sorgfullt åsyn. 18 Men en av dem, som hette Kleopas, svarte og sa til ham: Er du den eneste fremmede i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa til dem: Hva da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket, 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overgav ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Men i tillegg til alt dette er det idag den tredje dagen siden dette skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. De kom tidlig i morges til graven, 23 og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Og noen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke.

25 Da sa han til dem: Dere uforstandige og trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.

28 Og de nærmet seg byen som de gikk til, og han lot som om han ville gå videre. 29 Da nødde de ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller! Og han gikk inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det og brøt det og gav dem. 31 Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Og han ble usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?

33 Og de stod opp i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. Og de fant forsamlet de elleve og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig oppstått, og han ble sett av Simon! 35 Og selv fortalte de hva som var skjedd på veien, og hvordan han ble kjent av dem da han brøt brødet.

 

Her har Lukas kommet over en historie som han er alene blant evangelistene om å berette, bortsett fra om det er det samme som nevnes i Mark. 16,12f. Lukas har jo nøye gransket Jesus-historien og sikkert hatt bred og god kontakt med pålitelige kilder (sml. Luk. 1,1ff). Ifølge kirkehistorikeren Eusebius (død ca. 340) skal Klopas, som er nevnt i evangeliet (sml. Joh. 19,25), ha vært bror av Jesu fosterfar og far til Simeon som ble leder for menigheten i Jerusalem etterat Jesu bror Jakob hadde lidd martyrdøden. Klopas kan være den samme som Kleopas i Luk. 24,18. Den andre Emmaus-vandreren var kanskje Klopas' hustru - som etter en mulig tolkning av Joh. 19,25 var søster av Jesu mor.

Seksti stadier (v. 13) er 11-12 kilometer. Det gir god tid til å tenke og å samtale (ja, en del handskrifter har 160 stadier). Palmesøndagens glede var avløst av langfredagens sjokk og gru. "Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel." (V. 21) Folket var ufritt. Bundet til følgene av opprør og frafall fra Gud.

De stille i landet lengtet etter frihet, etter å se løfter fra GT om forløsning oppfylt. Døperen Johannes' salte og mektige forkynnelse hadde grepet store skarer. Han hadde forberedt vegen for profeten Jesus fra Nasaret. Flere og flere trodde at Jesus var Messias. Mange var begynt å tro på han som Guds Sønn. Men yppersteprestene og jødenes høye råd hadde grepet inn med dødsdom og skremt folket. Jesus var falt som offer for misunnelsen i presteskapet. Men Jesu navn var visst på alles lepper. Og nå gikk ryktet om den tomme grav og at engler forkynte at Jesus levde. Men Emmaus-vandrerne kunne ikke tro det. De var sorgfulle og redde og følte seg forvirret.

Som Asaf i Salme 73 var fortvilet inntil han gikk inn i Guds helligdommer - og hva annet mener han, mon tro, enn Guds ord? -, slik var de to disipler fortvilet inntil Jesus førte dem inn i de hellige skrifter og åpnet skriftene for dem. Han søkte å få dem til å forstå det de hadde opplevd i Skriftens lys. Og det gjorde han slik at de omvendte seg fra herlighetsteologi til korsteologi.

Både realprofetier som påskelammet og den årlige forsoningsdagen og verbalprofetier som Jes. 52,13-53,12; Jer. 30,21; Sak. 12,10-14; 13,7 viste fram mot Messias' lidelse og død. Det er en stedfortredende straffelidelse for våre synder. Men så skulle også Messias gå inn til sin herlighet. Jes. 53,10ff (sml. 52,13ff) må innebære at han står opp fra de døde. I Apg. 13,34ff bruker Paulus Jes. 55,3 og Salme 16,10 som skriftord om Jesu oppstandelse. I det hele tatt taler GT både om Messias' lidelse og død og om et messiansk herlighetsrike som forutsetter oppstandelsen.

Som så mange andre hadde de to på veg til Emmaus trodd at det var strake vegen for Messias til det herlighetsriket som profetene forkynte. De hadde oversett at det også var tale om offer og lidelse. Messias' første komme innledet verken tusenårsriket eller fullendelsen på den nye jord. Hans første komme skulle være i ringhet, han skulle være den lidende Herrens tjener. Han skulle bli forkastet og slått i hjel. Men han skulle også oppstå. Og det skulle bli klart at hans død var et evig gyldig sonoffer, som den nye pakt hviler på, den pakt som betyr at alle Guds barn får Den Hellige Ånd. Korsteologien er samtidig den rette form for herlighetsteologi, sml. Jesu ord i v. 46-49.

I den fortrolige samtalen om Jesus opplevde Kleopas og den andre at Jesus selv kom og tok del i samtalen deres. Og da de to disiplene skyndte seg tilbake til Jerusalem, fant de mange andre samlet. Det ble vitnet om at Jesus hadde møtt Peter (v. 34), og selv vitnet de om at de hadde kjent han igjen ved brødsbrytelsen. Og så står det: "Mens de talte om dette, stod han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!" (V.36) Om Jesus ikke kommer på samme måte i dag, er han likevel tilstede der hvor hans disipler samles i hans navn.

Kleopas og den andre disippelen kjente Jesus igjen da han brøt brødet. Han tok brødet, velsignet, brøt det og gav dem (v. 30). Troens øyne kjenner han igjen i nattverden. Og når han kommer i sin herlighet, skal hans venner kjenne han igjen som den Frelser som her møtte dem i ord og sakrament, som de her trodde på, og som de her bekjente.