Tekstgjennomgåelser for 2. s. e. påske, 13. april 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Hyrdesøndagen

 

Lektietekst: Esek. 34,11-16a:

 

11 For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til den. 12 Som en hyrde ser til sin hjord på den dagen han er iblant sine adspredte får, slik vil jeg se til mine får og redde dem fra alle de steder hvor de ble adspredt på en dag med skyer og skodde. 13 Og jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. 14 På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell.

15 Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. 16a Det fortapte vil jeg oppsøke, og det bortdrevne vil jeg føre tilbake, og det sønderbrutte vil jeg forbinde, og det syke vil jeg styrke.

 

Judarikets undergang innebærer at de dårlige hyrdene avsettes (se v. 1-10). Hjorden fór vill fordi hyrdene sviktet. Religionsblanding, vantro og selvsikkerhet preget folk. Atspredelsen først av Israel i det assyriske storriket og nå av Juda i det babylonske er kommet fordi folkets hyrder har vanskjøttet sitt embete. Dommen er falt over de dårlige hyrder. Og babylonerne gikk hardest til verks nettopp mot folkets lederskap (sml. 2Kong. 25; Jer. 52). Til et folk som er ille medfarne og forkomne, som får uten hyrde (v. 8; sml. Mt 9,36) kommer imidlertid Herren selv som den gode hyrde. Sml. Jes. 40,9ff; Jer. 23,1ff.

Under tvil har jeg fulgt nyere oversettelser som relaterer dagen med skyer og skodde (v. 12) til adspredelsen, ikke til redningen. Med skyer og skodde kjennetegnes Herrens dag, som profetene taler om, en dommens tid for alle folk (sml. 30,3; Sef. 1,14ff). Tvert imot det de falske profeter sa, betyr dagen oppgjør også med det utvalgte folket med straffedom over vantro og synd. Den profetiske forkynnelse av Herrens dag oppfylles i etapper. Den endelige dommedag gjenstår. De gammeltestamentlige profetiene må leses sammen med det nytestamentlige budskapet om hvordan Gud ved Jesus Kristus frelser sin menighet og ved Jesu gjenkomst holder oppgjør med sine fiender.

Hedningene kunne kalle sine guder for hyrder, ikke minst den babylonske guden Tammus, som jødene på Esekiels tid var fristet til å dyrke (sml. 8,14). Og i orientalsk hoffstil ble storkongen Hammurabi kalt "den frelsesbringende hyrden", og babylonerkongen Merodak-Baladan 2. kunne kalles "hyrden som igjen samler dem som er sprengt fra hverandre".

Som Israels store hyrde er Jahve dets egentlige konge (sml. 4Mos. 23,21; 5Mos. 33,5; Dom. 8,23). Det menneskelige kongedømme har spilt fallitt, først i tistammeriket, men nå også i Juda. Det samme har høvdingene, presteskapet og yrkesprofetene. Mot de falske hyrder er det Esekiel taler (v. 2). Herren vil spørre etter hjorden, som han spurte Kain etter Abel (1Mos. 4). Han vil se til hjorden. Det hebr. verbet (bakar) brukes om en diagnostisk inspeksjon (som når det gjelder prestenes funksjon ved spedalskhet, 3Mos. 13). Men Herren stopper ikke med å stille diagnosen! Han berger de forkomne, samler dem til ett (sml. 37,15ff), leger de sjuke og sørger for at hjorden får riktig og rikelig næring og får hvile seg ut og komme til krefter (sml. Salme 23). I motsetning til de dårlige hyrder i folket (sml. v. 2ff) vil Herren søke det som er fortapt (sml. Lk 15,1ff; 19,10), føre det bortdrevne tilbake til beitemarka, forbinde brudd og lege sjukdom (v. 16a). Det er altså tale om tilsyn, redning, samling og legedom.

I fortsettelsen av "hyrdekapitlet" taler Esekiel om hvordan dommen går gjennom den ytre hjorden. Det er påfallende at v. 16b er utelatt av leseteksten. De sterke har undertrykket de svake og blir dømt. De magre får - som hungrer og tørster etter rettferdigheten (sml. Mt 5,6) -, blir frelst. Den nye David - Messias - skal være hyrde og fyrste for den utfridde hjorden som skal leve i trygghet. Profeten ser fram mot en gjenforening av Israel og Juda under Messias (sml. 37,15ff). Jødene eksisterer som folk også i vår tid. Men hvor er de ti stammer? De er nok vesentlig gått opp i de heterogene arabiske folka. Jeg tror at den profetiske visjon for Midtøsten innebærer en samling av jøder og arabere under Jesus Messias, Guds Sønn (sml. Ef 2,11-22).

 

Episteltekst: 1Pet. 2,21b-25:

 

21b fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge etter i hans fotspor, 22 han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, 24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skal leve for rettferdigheten, og ved hans sår er dere legt. 25 For dere var villfarne som får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.

 

I v. 18ff formaner apostelen slavearbeidere til å følge Kristi eksempel når det gjelder tålmod i lidelse. Det greske ordet hypogrammos betyr egentlig skrift som ligger under, det vil si et mønster som kopieres. Hvem har ikke som barn lagt tynt papir over et bilde for å etterlikne det? Som et mønster til nøyaktig etterlikning skal vi altså betrakte Kristi tålmod.

Ifølge Bo Reicke må vi tenke oss at "oiketai" (v. 18) ikke bare er husslaver innenfor et patriarkalsk hushold, men at flertallet av kroppsarbeiderne i industrien i Lilleasia (sml. 1,1) var slaver. Og et viktig poeng ifølge Reicke er at de her ikke kommer i betraktning primært som ufrie, men som arbeidstakere. Til diskusjon stod nemlig spørsmålet om kristne arbeidere hadde rett til å streike mot og sabotere vrange sjefer. Ut fra v. 19f mener imidlertid Reicke at apostelen ikke uttaler seg om allminnelige sosiale konflikter, men om situasjoner hvor kristne arbeidere utsettes for trakassering. En kan sammenlikne den kristne arbeiderens saktmodighet med den holdningen apostelen venter av en kristen hustru med en vantro mann (3,1ff; sml. 2,15).

Peter skildrer Kristi syndfrihet, hans tålmod og saktmodighet og hans straffelidelse i vårt sted i samsvar med profetien i Jes. 53. Skildringen av lesernes fortid ("dere var villfarne som får") svarer også til Jes. 53,6. I sammenheng med formaning til leserne gir altså apostelen denne sterke skildringen av Kristus som Herrens lidende tjener. Han bar - en gang for alle - våre synder på sitt legeme opp på korset og døde for dem (sml. 3,18). Når Peter sier "treet" om korset, svarer det til Gal. 3,13, der Paulus refererer til 5Mos. 21,22f og gjør det klart at Kristus gikk inn under forbannelse i vårt sted. Om Kristi sår bruker Peter det greske ordet "molops", som betegner blodstrime etter hudstrykning. Den fryktelige hudstrykningen før korsfestelsen er ikke den minste del av Kristi fysiske lidelse. Faktisk er det vel den som har gitt opphav til trosbekjennelsens uttrykk "pint under Pontius Pilatus". Men Jes. 53,5 gikk i oppfyllelse!

Forsoningen er skjedd for at vi skal ha syndenes forlatelse og leve det nye livet i Ånden. Apostelen taler i v. 24 om en overgang fra et liv i synder til et liv for rettferdigheten. Døde fra syndene skal vi leve for rettferdigheten. Sml. Rom. 6.

Kristus er våre sjelers hyrde og tilsynsmann. Interessant nok kjenner vi det latinske ordet for hyrde, pastor, og det greske ordet for tilsynsmann, episkopos (biskop) fra det kirkelige embetet. Men Jesus Kristus er den egentlige pastor og biskop i sin menighet (sml. 5,4). Lektieteksten fra Esek. 34 lærer oss at disse to begreper ikke kan skilles. Den gode hyrde ser til hjorden (tilsyn) og griper inn når han ser at noen er i nød eller fare.

 

Evangelietekst: Jh 10,11-16:

 

11 Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.

12 Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme og forlater fårene og flykter, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. 13 For han er en leiekar og har ikke omsorg for fårene.

14 Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Og jeg setter mitt liv til for fårene.

16 Jeg har også andre får, som ikke hører til denne kveen. Også dem må jeg føre, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord, én hyrde.

 

Hyrdebildet er kjent fra GT. Gud er selv hyrde for sitt folk (sml. Salme 80,2; Jes. 40,11; Esek. 34). Israel er den hjord han før (sml. 74,1; 79,13; 95,7: 100,3). Herren er også hyrde for den enkelte troende (Salme 23), men hyrdetanken er uløselig forbundet med tanken på at den enkelte tilhører hjorden, Guds menighet.

Når Messias, den nye David, skulle komme som hyrde for folket, er det tale om en guddommelig funksjon. (Esek. 34,11.23). Jesus presenterer seg som den gode hyrde. Han erklærer seg dermed som den guddommelige hyrde som samtidig er den nye David (sml. også Mi 5,3).

Når Jesus går inn i en guddommelig funksjon, er det fordi han selv er Gud. Når Jesus sier "Jeg er den gode hyrde", knytter han sin selvpresentasjon til den guddommelige selvpresentasjonen i GT: "Jeg er den som jeg er" (2Mos. 3). Guds Sønn forklarer Gud for oss (Jh 1,18; sml. Hebr. 1,1ff). Vi har en rekke karakteristiske Jeg-er-ord i Johannes-evangeliet, der Jesus taler om sin forløsende og livgivende betydning for oss innledet med orda "Jeg er" (f. eks. 6,35; 11,25; 14,6).

Jeg tror ikke at v. 11b er en generell skildring av en god hyrde i landbruket. Det krevdes naturligvis ikke at gjeteren skulle sette livet til for et dyr. Han skulle ikke hefte for et dyr som ble revet i hjel (se 2Mos. 22,10ff). Men David kunne rive sauer ut av gapet på ville dyr (sml. 1Sam. 17,34ff). Både slik og som oppriktig og forstandig konge (sml. Salme 78,70ff) kan han stå som bilde på den eskatologiske Messias, som profetene iblant likefram nevner ved navnet David (sml. Jer. 30,9; Esek. 34,23f; 37,24f; Hos. 3,5). Hos Esekiel er dette navnet også nært knyttet til hyrdetanken.

Jesus setter fårenes liv foran sitt eget. Ved å sette livet til for sine villfarne får viser han seg som den gode hyrden og den nye David som profetene har talt om. I motsetning til en leiekar, eier han selv fårene. Jesus er ikke bare Israels konge, men han er Israels Gud (sml. 20,28). Jesu tale munner ut i vitnesbyrdet om at han er ett med Gud Fader (v. 30).

Jesus hadde et oppdrag, men han handlet frivillig (v. 18), i omsorg (sml. v. 13). Frivilligheten kommer i teksten til uttrykk gjennom uttrykksmåten "sette livet til", som er typisk for Johannesevangeliet (sml. v. 11.15.17f; 13,37f; 15,13, sml. 1Jh 3,16). Dette er uttrykk for den høgste kjærlighet (15,13; 1Jh 3,16). I Johannesevangeliet, som i NT i det hele, er det samtidig klart at Jesu død er det sonoffer som Jes. 53 taler om. Se Jh 1,29.

Som kontrast til den gode hyrden står leiekaren, som ikke har virkelig omsorg for fårene, men bare lever av sin gjeterjobb. Overført fra billedplan til sakplan dreier det seg om ledere i Israel eller i kirken som ikke tør verge mennesker mot eller berge dem fra forførelser. En menighetsarbeider som har lønn, makt og status i hjertet istedet for kjærlighet til Herren og alle hans små, er en leiekar. Likeså en som frykter mennesker istedet for å frykte Gud.

Som Faderen og Sønnen gjensidig kjenner hverandre, så gjør også Sønnen og hans sanne disipler det (v. 14f). Kristen tro er personlig kjennskap til Jesus. Det er karakteristisk for bibelsk språkbruk at det å kjenne ikke bare står for viten, men for kjærlighet og samfunn. Kjennskapet til Jesus viser seg i at en "hører hans røst" og følger han (v. 3f.16.27). Vårt forhold til Jesu ord er altså avgjørende. Ulven røver og sprer. Det skjer gjennom løgnen. Men sannheten frelser og samler. Se Paulus' formaning og advarsel i Apg. 20,28ff. Kristen enhet manifesteres på sannhetens grunn når hjorden hører hyrdens røst og følger han (sml. 10,27; 17,17.21).

Sauene "som ikke hører til denne kveen" (v. 16), er ikke-jøder eller ikke-israelitter som tar imot evangeliet (sml. 11,52). Hos Esekiel er samlingen av Juda og Israel under én hyrde en sentral tanke (se Esek. 37,15ff). Men GT taler også om en universell samling under Messias (se Jes. 42,6!). Og dette perspektivet er absolutt det framtredende i NT.