Tekstgjennomgåelser for 3. søndag etter pinse, 08. juni 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Lammets bryllup

 

Lektietekst fra GT: Jes. 25,6-7

 

6 Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin - med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. 7 Og han skal på dette fjell tilintetgjøre det sløret som tilslører alle folkene, og det dekket som dekker alle hedningefolkene.

 

Etter det profetiske søkelyset i kap. 13-23 på forholda både i Juda og andre land, der Jesaja forkynner Herrens skjulte styring av historiens gang, kommer Jes. 24 - 27, som er en apokalypse som handler om de siste ting og tider. Men den henvender seg likevel til mennesker i alle tider og kaller oss til å sette vår lit til Herren (26,4). Skildringen av verdensdommen (kap. 24) følges av lovprisende gjenlyd.

"Dette fjellet" (v. 6) er Sions berg, der Herren er konge (24,23; sml. 27,13). Når den ugudelige verdensmakt er dømt (sml. 24,21f), når jordens skikkelse er omskiftet (24,1) og det nye Jerusalem er steget ned på den nye jord, samler Herren de frelste av alle folk til gjestebud på Sion, som i Salme 24,3 kalles Herrens berg og hans hellige sted. Talen om gjestebudet på Sion er forberedt for eks. gjennom visjonen i 2,2ff om folkenes komme til det nye Jerusalem. Dette temaet videreføres i kap. 60.

Gjestebud (hebr.: misjtæ) markerer fest. Så da Isak ble avvent (1Mos. 21,8), da Laban gav Jakob sin datter Lea til hustru (1Mos. 29,22), da farao feiret fødselsdagen (1Mos. 40,20), eller da Samson giftet seg (Dom. 14,10.12.17). Men festen i Guds rike overgår alle jordiske gjestebud. Andre del av v. 6 handler om den kostelige føde og drikk og sier noe om at festen har en konkret ytre side. De som får sitte til bords for Herrens åsyn, er de som har del i livets oppstandelse (sml. v. 8; 26,19). Og Jesus talte skjærtorsdag om å drikke vinen ny med disiplene i Guds rike (Matt. 26,29). V. 8 hører naturlig med til tekstavsnittet og avsluttes med forsikringen "for Jahve har talt".

Jeg er usikker på om sløret og dekket (v. 7) symboliserer åndelig blindhet (sml. 2Kor. 3,15f) eller menneskers sorg i dødens verden (sml. v. 8). Men om en også ser teksten i lys av v. 9, må det være tale om at de sørgende trøstes (sml. Mt 5,4). Verbalformen "billa" - han skal fjerne / oppsluke - forekommer både i v. 7 og 8. Som Herren tilintetgjør døden, tilintetgjør han sløret og dekket som uttrykker menneskers sorg i dødens verden (sml. Jh åp. 21,4).

 

Evangelietekst: Lk 14,16-24

 

16 Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange. 17 Og han sendte sin tjener ut da tiden for nattverden var inne, for å si til de innbudne: Kom, for nå er det ferdig.

18 Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må nødvendig gå ut og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! 19 Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! 20 Og en annen igjen sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.

21 Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme! 22 Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom.

23 Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, for at mitt hus kan bli fullt! 24 For jeg sier dere at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.

 

Det er sabbat. Jesus sitter til bords hos en framtredende fariseer (v. 1.15) og har nettopp åpenbart gudsrikets kraft og helbredet en mann med vattersott og gitt sine kritikere en mild irettesettelse (v. 2-6). Selskapet har også fått en undervisning om ydmykhet (v. 7-11), og husbonden har fått høre hvordan han skal tjene sin trengende neste (sml. v. 13 og v. 21) istedenfor seg selv og sin velstående omgangskrets (v. 12-14). På løftet om lønn i de rettferdiges oppstandelse bryter en av de tilstedeværende ut i disse ord: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. (V. 15) I liknelsen om den store nattverd griper så Jesus tilbake til den gammelstestamentlige profetien om det eskatologiske gjestebudet. Verten er frelsens og dommens Gud. Innbydelsen er evangeliets kall til omvendelse og tro. På billedsida er det et spenn av tid fra folk får innbydelse til tjeneren melder at tida for nattverden er inne (v. 16f). Dersom vi skal overføre dette til sakplanet, må det vel svare til at det folk som fikk innbydelsen i den gamle pakt, nå kalles til Jesu Kristi rike. Men unnskyldningene de kommer med i v. 18-20 er av allminnelig art. Til disse svarer Jesu inntrengende advarsel og formaning i v. 26-35, spesielt når han taler om forholdet til den nære familien (v. 26) og til eiendom (v. 33).

I v. 21-23 skildrer så Jesus innbydelsen til de fattige og sjuke, som ser sin trang og tar imot. Og vertens vilje til å fylle sitt store hus med glade gjester. Det handler om Guds frelsesvilje og evangeliets gang til jordens ender (sml. 13,29) og "inntil alle borde fylles" (Landstads rev. 596,4).

Men liknelsen avsluttes med domsalvoret (v. 24) på en måte som griper tilbake til 13,24-30. Ut fra disse vers og 13,34 kan det ligge nær å tenke på toneangivende kretser blant jødene og særlig i Jerusalem, som avviste Jesus. Men som jeg har vært inne på, har liknelsen om den store nattverd en så allmenn karakter at vi ikke bare må tenke på de vantro jøder, men i høg grad f. eks. på de vantro nordmenn. Forøvrig er det ikke vantroen som sådan, men eiendom, næringsliv og familieliv som her står i fokus. Det er tale om mennesker som i likhet med menneskene før syndfloden og i Sodoma (sml. 17,26ff) bedøves av sitt verdslige liv og skyver Guds kall fra seg. Søkelyset rettes ikke på de åpenbare laster, men på en orientering av livet slik at en i virkeligheten dyrker skapningen i stedet for Skaperen.

 

Prekentekst: Jh åp 19,5-9

 

5 Og en røst gikk ut fra tronen, som sa: Pris vår Gud, alle hans tjenere og dere som frykter ham, både små og store!

6 Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som en lyd av mange vann og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Herren, vår Gud, Den Allmektige, er [blitt] konge! 7 La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, 8 og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.

9 Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-måltid!

Og han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.

 

Vi har sett hos Jesaja og vi ser i Jh åp at dommen over verdensmakten følges av den store festen i Guds rike. De sju vredesskåler (kap. 15 - 16) står for de sju siste plager (15,1). Til sist ødelegges verdensriket (Babylon). Om verdensstaden og dommen over den se 16,17-18,24. Det blir jubel i himmelen over Babylons fall (19,1ff). Gud har holdt oppgjør med den gudfiendtlige verdensmakten. Nå kan Guds rike tre fram og menigheten forenes med sin himmelske brudgom.

Johannes hører en himmelsk liturgi (v. 1-8). Prekenteksten begynner midtvegs i denne. Fra Guds trone lyder røsten av en himmelsk liturg (sml. 4,5) som kaller alle som tjener og frykter Gud, til å delta i lovprisningen. Og responsen kommer som et overveldende jubelbrus fra en stor skare. Vi kan tenke at den omfatter både engler og mennesker, både de troende fra Det gamle testamentets tid og de frelste i den nye pakt (sml. 18,20). Det er kongejubel (sml. 4Mos. 23,21).

"Halleluja!" er hebraisk og betyr: Lov Jahve! Foruten i Salmenes bok forekommer det fire ganger her i Jh åp 19. Den gammeltestamentlige menighets lovprisning fullbyrdes i den samlede menighets lovprisning ved det hellige bryllup.

Under tvil har jeg gjengitt den greske teksten med at Herren "er konge", men jeg har tatt med et "blitt" i parentes. Jeg mener å finne en gjenklang av det gammeltestamentlige "Jahve malak" (se Salme 93,1; 96,10; 97,1; 99,1), som ganske visst betyr at Jahve regjerer som konge (sml. 1978/85- og 1988-oversettelsene), ikke at han er blitt konge (sml. 1930-overs.). Fra fordums tid er hans trone fast (Salme 93,2). Når Bibelselskapet - til forskjell fra Norsk Bibel - imidlertid har fastholdt "er blitt konge" i Jh åp 19,6, må det bero på en tolkning ut fra 11,15ff. Det må nok medgis at de fleste tolkere også tar det slik. Det er under enhver omstendighet tale om at Herren virkeliggjør sitt kongelige velde i den skapte verden.

Keiser Domitian, som trolig styrte i Roma da apostelen var i trengsel på Patmos (1,9), ville bli kalt "vår herre og gud". Men han var så avmektig at selv om han forlangte speilblank marmor i slottet på Palatinhøyden så han kunne se om noen lurte på han, ble han drept i år 96. Men Herren, vår Gud er allmektig (et ord som brukes ni ganger i Jh åp). Mange år tidligere hadde Johannes hørt Jesus oppfordre til fryd og glede under forfølgelse (Mt 5,12). Nå hører han den samme oppfordring idet han får se framover mot målet (v. 7).

Den åpenbaring Johannes fikk se på Patmos, er et drama fylt av meningsfulle bilder. I 5,6 hører vi at han fikk se et lam, liksom slaktet, stå ved Guds trone, og en rekke ganger brukes den billedlige betegnelsen Lammet om Jesus Kristus (se f. eks. 7,9f; 14,1; 15,3; 21,23). Lammet betegner Kristus under synspunkt av offer for verdens synder (sml. Jh 1,29). Og gudsrikefesten kalles nå Lammets bryllup.

Åpenbaringen av festen som Lammets bryllup er forberedt gjennom døperen Johannes' og Jesu forkynnelse. Jesus er sin menighets brudgom (Jh 3,29; Mt 9,15 og paralleller). Han likner Guds rike med en kongesønns bryllup (Mt 22,1ff) og taler om sin gjenkomst i liknelsen om en brugdgom som kommer (Mt 25,1ff). Paulus taler også om menigheten som Kristi trolovede og Kristi brud (sml. 2Kor. 11,2; Ef 5,25ff). Det er alltid menigheten, og aldri den enkelte kristne, som er bruden. Enkeltvis er de kristne innbudne bryllupsgjester eller brudesvenner eller brudepiker.

Også i GT er trolovelse og ekteskap bilde på forholdet mellom Herren og hans folk. I bibelsk tid var trolovelsen en intensjonsavtale om den påfølgende ekteskapsinngåelse. Når tida var inne drog en vel gjerne i prosesjon til brudens heim, og når alt var i orden, gikk ferden tilbake til brudgommens heim, og festen kunne begynne. En trolovet kvinne som drev hor med en annen mann, skulle etter Moseloven steines. Det samme skulle mannen som lå med henne fordi han hadde krenket sin nestes (blivende) hustru. (5Mos. 22,23f).

Herren valgte Israel til sin brud og stilte kravet om at folket ikke skulle ha andre guder. Domsprofetene anklager Israel for åndelig (og bokstavelig) hor gjennom avgudsdyrkelsen (sml. Hos. 2,1ff; Jer. 3,1ff; Esek. 16,1ff; 23). Men de forkynner også en ny begynnelse på syndsforlatelsens grunn (sml. Hos. 2,14ff; Jes. 54,5ff; Jer. 3,12ff; Esek. 16,60ff).

Den kristne menighet er trolovet med Kristus (sml. 2Kor. 11,2) og lever i forventningen om at han skal komme og føre sin brud inn i de evige boliger der det hellige bryllup skal holdes. Og Kristus forventer troskap av sin festermøy. I Jh åp ser vi at bryllupsklærne både består av den tilreknede rettferdigheten (sml. 7,14, se også Jes. 61,10), og den faktiske livsrettferdigheten som springer ut av troen, rettferdige gjerninger (se 19,8). Det er som det ble sagt i den lutherske reformasjon: Vi blir frelst ved troen alene, men troen er aldri alene, men alltid sammen med kjærligheten som er troens frukt, og kjærligheten gjør stadig gode gjerninger. Sml. Gal. 5,6; Ef. 2,8-10.

De hellige holder Guds bud og Jesu tro (sml. Jh åp 12,17; 14,12). Teologisk dreier det seg om det samme når Paulus både taler om at de som er nyskapte i Kristus, må ikle seg det nye menneske. Sml. Ef 4,22ff; 3,8ff. I liknelsen om kongesønnens bryllup var det en som kom uten bryllupsklær, og han ble kastet ut (Mt 22,11ff).

Saligprisningen i v. 9 er en av sju saligprisninger i Jh åp (sml. 1,3; 14,13; 16,15; 20,6; 22,7.14). Mens saligprisningen i 19,9 handler om innbydelsen til Lammets bryllups-måltid, taler 22,14 om å tvette sine kjortler (sml. til dette 7,14) og 16,15 om å våke og ta vare på sine klær. Det svarer til det som ovenfor er sagt om den dobbelte bryllupsdrakten. Vi kan ta imot innbydelsen i filler og skitne klær. Men til festen må vi vaske klær og skifte.