Tekstgjennomgåelser for 9. søndag etter pinse, 20. juli 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Vokt dere for de falske profeter!

 

Lektietekst: Mika 3,5-7

 

5 Så sier Herren om de profeter som fører mitt folk vill, som roper når de har noe å tygge med sine tenner: Fred! Men mot dem som ikke gir noe i deres munn, roper de ut en hellig krig. 6 Derfor skal det bli natt for dere uten syner og mørke uten spådom. Solen skal gå ned over profetene og dagen bli svart over dem. 7 Seerne skal skamme seg og spåmennene blyges. De skal tilhylle skjegget alle sammen. For det kommer ikke noe svar fra Gud.

 

Profeten Mikaer samtidig med Jesaja, og hans forkynnelse av dom og frelse beveger seg mye langs de samme linjer som Jesajas. Hans oppgjør med de falske profeter minner om Jeremias kamp noen mannsaldre seinere mot lykkeprofeter som sa: "Fred! Fred!", og ikke talte om noen fare enda Guds dom hang over folket (sml. Jer. 23).

Manglende oppfyllelse var et viktig kriterium for å avsløre falske profeter (5Mos. 18,22). Men dette avgrenses fra to sider. For det ene kan Herren sette folket på prøve ved å tillate at det skjer tegn og under som frafallsprofeter har varslet (5Mos. 13,1ff, sml. i NT Mt 24,24 par.; 2Tess. 2,9). For det andre er det ikke slik at den sanne profeti uten videre går i oppfyllelse, for historien blir formet ut fra forholdet mellom det profetiske ordet og menneskenes reaksjon (Jer. 18,7-10). I allminnelighet måtte nok kriteriet for å skille mellom sann og falsk profeti være av innholdsmessig art mens en foreløpig verken kunne påvise inntrådt oppfyllelse eller det motsatte. "Herrens sendebud kunne kjennes på botstonen og på den alvorlige bestrebelse på å bringe folkets hjerte i samklang med Guds hjerte og vilje," sier I. P. Seierstad.

Mika fra Moreset står opp mot politiske og religiøse ledere i landet. Profetene er antakelig knyttet til kongehusene i Jerusalem og Samaria. De falske profeter er populære (sml. Lk 6,26). Slike brødprofeter synes å ha tilbudt velsignelses- og forbannelsesord for betaling, eller å være kjøpt opp av det politiske lederskapet for å velsigne militære eventyr for eksempel. Men når profetene slik gjør sin forkynnelse til handelsvare, skal det bli dyrtid på det virkelige gudsordet. Det samme mørke som dekker hedningene, skal komme over Israel. Sml. 1Sam. 3,1; Am 8,11f; Jes. 8,20-22; 60,2f. Det er to slags forkynnere: De som manipulerer med Ordet og sier det mennesker vil, og de som er i Ordets makt og sier det Gud vil. En skammens dag venter alltid de falske profeter. (Bak de to oversettelsene "tilhylle skjegget" og "legge hånden på munnen" ligger et hebraisk uttrykk som betyr å tilhylle barten.)

 

Episteltekst: Gal. 1,6-9

 

6 Jeg undrer meg over at dere så hurtig vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, 7 skjønt det ikke er noe annet - det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. 8 Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere, han være forbannet! 9 Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet!

 

Som aksept av homoseksuelt samliv nå sprer seg som en farsott i statskirken, spredte evangelieomformingen seg som en farsott i Galatia. Og Paulus undrer seg over den hurtige endringen. Ikke så rart at han i innledningen til dette brevet ikke har noen takksigelse for adressatenes kristendom, slik vi ellers ofte finner. Men presensformen "vender dere bort" betyr at skiftet er i ferd med å skje, det er ikke fullbyrdet, og apostelen griper inn med den myndighet han har fra Gud, mildt og fast mot menigheten (sml. 6,1), skarpt og strengt mot vranglærerne.

Paulus' autoritet som hedningenes apostel med direkte kall fra Gud er et gjennomgangstema i de to første kapitlene i Galaterbrevet. Og som apostelen er kalt av Gud, er evangeliet åpenbart av Gud. Vi skal i vår tid merke oss denne sterke betoningen av apostelkall og åpenbaring. Frafallskirken, som selv er et barn av tidsånden, vil forstå Paulus som barn av sin tid og hans brev som historiske levninger. Men for den bekjennende kirken er Paulus apostel i alle kirketider, og hans brev i Bibelen er hellige skrifter, inspirerte av Gud.

Det linjeskifte som holder på å skje i Galatia, er i virkeligheten et frafall fra Gud, som har kalt leserne, og et fall ut av den nåden og friheten han har kalt dem til (sml. 5,1.4.13). Det er en overgang til et annet evangelium, som ikke er noe virkelig evangelium og følgelig heller ikke frelser noen. Det finnes bare ett evangelium, det som har sitt opphav i himmelen, hos Gud, som Kristi apostler har lært oss, og som er mektig til å frelse syndere.

Det var svært så folksomt langs grensen mellom fariseisme og kristendom. Noen fariseere som var kommet til troen, hadde hevdet at hedninger som omvendte seg, måtte omskjæres og bydes å holde Moseloven. Dette var ca. år 49, og apostelmøtet i Jerusalem avviste dette synet (se Apg. 15). Galaterbrevet gir ikke holdepunkt for å si at de judaistene som snek seg inn i Galatia, stilte så omfattende krav. Det vi kan si, er at de krevde omskjærelse og skille mellom sekulære og hellige tider (sml. 2,3f; 4,10; 5,1ff; 6,12ff). Det ser ut som fariseernes krav på apostelmøtet kommer tilbake i moderert form, men båret av den samme fariseiske ånd. Så må Paulus si fra om loviskhetens innfall i menighetene.

For å understreke det umulige i å bytte ut evangeliet med et annet evangelium, erklærer han at om noen forkynner et annet evangelium enn det som han har forkynt, og som galaterne har tatt imot, så skal denne vranglærer være forbannet om det så skulle være Paulus selv eller en engel fra himmelen. Så kunne Luther seinere si: "Guds ord skal oppstille retningslinjer for troen, ellers ingen, ikke engang en engel." (Schm. art. II,2) Og under henvisning til Gal. 1,8 heter det i Konkordieformelen (1577): "Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som enhver lære og alle lærere skal bedømmes og prøves etter, alene er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente."

Etter å ha satt saken på spissen i v. 8, minner Paulus i v. 9 om at han også tidligere har advart mot fremmed forkynnelse. Det andre og uegentlige evangelium er et para-evangelium (gresk: par' ho evengelisametha (v. 8); par' ho parelabete (v. 9)). Det kan i og for seg bety et mot-evangelium, men ut fra situasjonen i Galatia passer det godt å forstå det som tilleggsevangelium, et evangelium ved sida av det Paulus forkynner, et evangelium som utgis for mer fullstendig. Apostelen legger alt som truer den kristne frihet, alt som vil binde frelsesvissheten til noe annet enn evangeliet, under forbannelse. Her skal alle vi som kjenner den loviske tilbøyeligheten i våre hjerter, og de høgkirkelige som stunder etter å "rekatolisere" kirke og embete, se opp! For dette er alvor.

 

Prekentekst: Mt 7,15-20

 

15 Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i fåreklær, men innvendig er glupske ulver! 16 Av deres frukter skal dere kjenne dem. Sanker en vel vindruer av tornebusker eller fiken av tistler? 17 Slik bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. 18 Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter. 19 Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. 20 Altså skal dere da kjenne dem av deres frukter.

 

Teksten er en integrert del av bergprekenen som en programtale for Jesu disiplers liv med formaningen til - i samfunn med den levende Gud - å la lyset skinne for menneskene (5,14) og dermed å legge for dagen den bedre rettferdighet (5,20). På den smale veg (sml. 7,13f) er Jesu disipler truet av ulver i fåreklær, falske vegledere, som skal avsløres på sine onde gjerninger. De falske profeter gjør ikke den himmelske Fars vilje (sml. 7,21), gjør ikke etter Jesu ord (sml. v. 26f).

V. 15

"Psevdoprofetoi" (falske profeter) (sml. 24,11.24 par.; 2Pet. 2,1), er mennesker som gir seg ut for å være profeter uten å være det, sml. falske messiaser (24,24 par.), falske apostler (2Kor. 11,13), falske lærere (2Pet. 2,1), og falske brødre (Gal. 2,4; 2Kor. 11,26). At de kommer i fåreklær, vil si at de tilsynelatende hører til hjorden, Guds folk (sml. Esek. 34; Lk 12,32). Kanskje tror de også selv at de er disipler, og en må rekne med at de er mange (sml. v. 22). I virkeligheten er de ulver som kommer for å røve (sml. Esek. 22,27; Sef. 3,3; Mt 10,16; Jh 10,8.10a.12.: Apg. 20,29).

V. 16a

Det ser ut som fortolkerne jamnt over er enige om at fruktene som de falske profetene skal kjennes på, er deres gjerninger, sml. frukt/er som bilde i Jes 5,1-7; Mt 3,8; 21,43; Jh 151ff; Gal. 5,22f; Ef 5,9. Sammenhengen i Mt 7 synes å støtte denne tolkningen, se v. 21.23.26f. En kunne ellers tenke på deres ord (sml. 12,33-37; Lk 6,43-45; Jak. 3,12) eller resultater av deres virke (sml. Jes. 3,10; Hos. 10,13; Rom. 1,13; Fil. 1,22). Og kanskje klinger alle mulighetene med. Det er en klar motsetning mellom fåreklærne, som er noe utvortes påtatt, og fruktene, som kommer innenfra.

V. 16b-19

Gode og dårlige trær bærer henholdsvis god og dårlig frukt, ja, det kan ikke være motsatt. Slik kommer disse to sannheter om mennesket til uttrykk: Menneskets vandel springer ut av dets art, dets vesen, dets hjerte (sml. Jer. 17,10; Mt 6,22f; 15,18ff; Rom. 6,21f), og det enkelte menneske er en helhet, det er enten godt eller ondt (sml. 12,33ff), det dreier seg er om diamentralt motsatte grunnholdninger. Jesus fortsetter billedtalen i v. 19 med å nevne den forkastelsen som venter de onde mennesker (sml. 3,10, se også Jh 15,6). Ilden står for Guds vrede (sml. Jes. 66,15; Jer 4,4).

V. 20

Med v. 20 griper Jesus tilbake til v. 16a. På gresk står "skal dere kjenne" (v. 16 og 20) i bydeform, futurum imperativ. Ved gjentakelsen framheves instruksjonen om hvordan de falske profeter skal avsløres, og her er nok tekstens sikte.

Profeter og profetisk budskap synes å ha hatt en sentral plass i urkirken (se Mt 10,41; 23,34; 1Kor. 14,1ff; 1Tess. 519f). Men den prinsipielle åpenheten for profetien måtte gå hand i hand med en kritisk prøvende holdning til dem som opptrådte som profeter (1Tess. 5,21; sml. Jh åp 2,2), noe vi også ser i etterapostoliske skrifter. Prøvingen kunne skje både ut fra læremessige kriterier (sml. 1Jh 4,1ff) og moralske (sml. Didaché 11,7ff og Hermas' Hyrden Bud 11). Dertil er det tale om en særskilt nådegave til å prøve ånder (1Kor. 12,10).

Vi må rekne med at falske profeter, falske lærere og i det hele falske disipler vil bli mer og mer vanlige i disse siste tider. Vi er nok langt inne i det store frafallet, og snart kommer kanskje Antikrist og setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud (2Tess. 2,3ff.) Lovløshet/urett følger i de falske profeters spor (Mt 7,23; 24,11f; sml. forholdet til Herrens bud, 1Kor. 14,37), og de baner veg for Antikrist (sml. 2Tess. 2,6ff).

Situasjonen i vår tid krever stor våkenhet både når det gjelder lære og livsførsel. En dogmatisk pluralisering er blitt fulgt av en tilsvarende pluralisering på det moralske området. Men Bibelen har en forpliktende lære om holdningen til vrang lære og til vranglærere (sml. Rom.16,17; 2Jh v. 10f). Neppe mange har her sett klarere enn Ole Hallesby. Da han i foredraget "Vårt forhold til vranglæren" (1957) skjelnet mellom fredskonservative og stridskonservative, hevdet han at det ikke strakk til å si nei til vrang lære uten å si nei til vranglærerne.

De falske profeter er med i den ytre kirke, ja, kan ha framtredende posisjoner. De er venner med verden, men fiender av Gud og de sanne kristne. De taler ikke Guds ord klart og rent, men legger til og trekker fra. De arbeider på avkristningen mens det ser ut som de er aktive i Guds rike. Kanskje søker de å ødelegge kirken ved å begynne med å rokke ved sannheter som mange oppfatter som uvesentlige eller perifere. De vil kanskje en kristendom uten omvendelse, uten virkelig syndserkjennelse og forsakelse av synden og uten tillit til at frelsen er av nåde alene for Jesu skyld. Den falske læren fører ikke til fred med Gud i en god samvittighet og heller ikke til kjærlighet til Gud og nesten og lydighet mot Guds bud.