Ragnar Andersens internettsider

 

Tekstgjennomgåelser for 11. søndag etter pinse, 03. august 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Israel og Messias

 

Lektietekst: Jer. 18,1-10

 

1 Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:

2 Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, og der vil jeg la deg høre mine ord.

3 Og jeg gikk ned til pottemakerens hus, og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskivene. 4 Og når det karet han gjorde, ble mislykket, som det kan gå med leiren i pottemakerens hånd, så gjorde han det om igjen til et annet kar, slik som han ville ha det.

5 Og Herrens ord kom til meg, og det lød så:

6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels hus, som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus! 7 En gang taler jeg om et folk og om et rike at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. 8 Men dersom det folket som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. 9 Og en annen gang taler jeg om et folk og om et rike at jeg vil bygge og plante. 10 Men gjør det da det som er ondt i mine øyne, så det ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg sa at jeg ville gjøre mot det.

 

Denne teksten er et nøkkelsted til forståelse av bibelske profetier. Historien blir formet ut fra forholdet mellom det profetiske ordet og menneskenes reaksjon. Domstrusler mot et folk er betinget av at folket turer fram i sitt opprør mot Gud, og frelsesløfter er tilsvarende betinget av at folket holder seg til Herrens ord. Jonas-historien illustrerer dette når det gjelder dommen over Ninive. Tekstavsnittet danner bakgrunn for den påfølgende domstrusselen mot Juda og Jerusalem og formaningen til omvendelse (v. 11), en forkynnelse folket avviser (v. 12) slik at dommen må komme (v. 13-17).

(Dreieskiver - egentlig ordet stein i to-tall (dualis) - er et nedre steinhjul til å dreie med føttene og en øvre skive til å forme leirkar på.)

 

Episteltekst: Rom. 9,1-5 og 10,1-4

 

9,1 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, 2 at jeg har en stor sorg og en stadig smerte i mitt hjerte.

3 For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet, 4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, 5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

-

10,1 Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.

2 For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke ut fra erkjennelse. 3 For da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. 4 For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.

 

Fra lovprisningen over Guds nåde mot sine kalte og utvalgte i siste del av kap. 8, går apostelen over til klagesangen over sine folkefrender, 9,1ff. Kap. 9 - 11 behandler Israels stilling som utvalgt og langt på veg frafallent folk og Guds nådige plan for sitt gamle paktsfolk.

Paulus taler i Kristus, som lem på hans legeme, og dermed kan han ikke si annet enn det som er sant. Han taler med god samvittighet, og samvittigheten er helliget ved Guds Ånd.

Den store sorgen over israelittene ytrer seg som en konstant indre smerte (9,2). Hedningenes apostel har en slik kjærlighet til sine folkefrender at han vil ta deres plass under Guds vrede og dom om det kunne gi dem hans plass under Guds nåde i Kristus. Det er naturligvis umulig. Moses tenkte en liknende tanke da Israel brøt pakten i Sinai-ørkenen, men han kunne ikke ofre seg for folkets synd (se 2Mos. 32,32f). Ingen syndere kan være sonoffer for andre. Men Jesus Kristus smakte Guds vrede og dom og gikk inn under forbannelsen som Guds uskyldige offerlam for å ta bort både israelitters og hedningers syndeskyld. Kunne Israel bare lære å kjenne han!

I v. 4f er en rekke uttrykk som framhever vemodet over jødenes forherdelse mot Kristus og selvmotsigelsen i deres holdning til ham. Om de ikke er brødre i Herren, er de dog brødre etter kjødet, og Paulus viser sitt varme brodersinn mot dem. De tilhører Israels folk, som Gud forløste fra trelldommen i Egypt og knyttet til seg ved pakten på Sinai, Guds førstefødte sønn blant folkene (sml. 2Mos. 4,22f; Hos. 11,1), Guds sønner og døtre (sml. 5Mos. 14,1; 32,19; Jes. 1,2), og de er kalt til å få del i hans herlighet, som fylte templet (1Kong. 8,11), sentret for hans nådige åpenbaringsnærvær. Så hørte da også paktene jødene til, paktene med fedrene (sml. 1Mos. 15 og 17), med folket (sml. 2Mos. 19 - 24) og med David (sml. 2Sam. 23,5). Guds ord ble dem betrodd (3,2). Både lover og løfter fikk de. Og en gudstjeneste som ble innstiftet gjennom lovgivningen og profeterer om Kristus (sml. Hebr. 9), som er kommet i dette folket. Kristus står med bestemt artikkel, mer som embetstitel, den salvede, enn som personnavn. Han er Messias, den salvede endetidskongen av Davids ætt. Men han er ikke bare det. Han er Gud over alle ting. Sml. omtalen av Kristi to naturer, den menneskelige og den guddommelige, i 1,3f. Lovprisningen av Kristus som Gud (sml. Jh åp 5,13) svarer til den grunnleggende bekjennelsen til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds ene navn (Jahve), Mt 28,19. (Sml. Jes. 9,6; Jh 1,1; 20,28; Apg. 20,28) Den athanasianske trosbekjennelse sier: Faderen er Gud, Sønnen er Gud og Den Hellige Ånd er Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.

Men for Israel er Kristus blitt en snublestein og en anstøtsklippe (9,32f). Chrysostomos: Tross Israels høge prerogativer er det gått motsatt av hva en skulle vente, og Israel er falt ut av sine goder.

Men Paulus gav ikke opp jødene. Ikke bare søkte han å vinne også jødene for Kristus ved sin tale og sin ferd, men hans kjærlighet og smerte fant utløp i inderlig bønn til Gud "at de må bli frelst" (10,1). Som deres objektive frelseshistoriske fortrinn (sml. 3,1f; 9,4f) stiller også deres subjektive religiøse iver forkastelsen av evangeliet i et paradoksalt lys. De er nidkjære for Gud (sml. Apg. 22,3) og søker rettferdighet (sml. 9,31). De mangler imidlertid den rette erkjennelse (epignosis, v. 2), den som bringer en i samfunn med Gud (sml. 1,28; Jh 17,3). De kjenner nemlig ikke Guds rettferdighet. Guds rettferdighet av tro er ikke en egenskap hos Gud selv, men en egenskap som tillegges mennesket, ikke ved inngytelse, men ved tilrekning, sier Olaf Moe. Slik lar begrepet Guds rettferdighet seg forstå i Rom. 1,17; 3,21f; 10,3. Den er da identisk med rettferdigheten av troen (Rom. 9,30; 10,6), som tilreknes den som tror, slik Paulus forklarer det i Rom. 4, "rettferdigheten av Gud på grunn av troen" (Fil. 3,9).

Jødene strevde etter å grunne sin egen rettferdighet ved gjerninger, men det er umulig (sml. 9,31f). Sml. motsetningen mellom lovrettferdighet og trosrettferdighet i v. 5ff og Fil. 3,9.

Rett erkjennelse av Gud vil si rett erkjennelse av Guds rettferdighet, og det vil igjen si rett erkjennelse av Kristus (sml. Jes. 53,11), og det vil igjen si troen på han, som er lovens ende (gresk: telos) til rettferdighet for hver den som tror (v. 4), altså både israelitter og hedninger (sml. 1,16).

At Kristus er lovens "telos" kan nok tolkes ut fra 1Tim. 1,5, men lar seg nok mer naturlig forstå i sammenheng med Gal. 3,24ff og ut fra Rom. 7,1-6.

 

Prekentekst: Lk 19,41-48

 

41 Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: 42 Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. 43 For dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, 44 og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke la stein bli tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.

45 Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som drev handel der, 46 og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus. Men dere har gjort det til en røverhule.

47 Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde søkte å gjøre det av med han, likeså de fremste blant folket. 48 Og de fant ikke ut hva de skulle gjøre, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.

 

V. 41-44

 

I Jes. 29 taler Herren om at han vil tukte Jerusalem med trengsel. Og i 701 f. Kr. f. var byen nær ved å falle i assyrernes hender, men den ble berget på underfull vis (Jes. 36f; sml. 1,7-9). Mika og Jeremia forutsa byens undergang (sml. Mi 3,12; Jer. 6-7 og 26). Og den kom ved babylonerne i 587/586 (Jer. 39).

Jesus ser konsekvensen for Jerusalem av at den offisielle jødedommen representert ved yppersteprestene og synedriet sammen med hopen forkaster Messias (sml. 13,33ff; 20,9ff; 21,20ff; 23,28ff). Han er full av sorg og smerte i hjertet. Jesu gråt er kjærlighetens gråt. Når Herren må sende straffedom, gjør han det med sorg. Da han besluttet å sende vannflommen over jorda, var han full av sorg i sitt hjerte (1Mos. 6,6). "- det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn", sier Klages. 3,33. Det er naturlig at sorgen også preger hans sendebud (sml. 2Kong. 8,11f; Jer. 9,1).

Denne dag (v. 42) er dagen da fredsfyrsten kommer i samsvar med Sak. 9,9 og ser til Sion (sml. episkope, v. 44). Det er ingen fred for Jerusalem uten i han. Hans herlighet er imidlertid skjult for Jerusalems øyne. Navnet Jerusalem betyr kanskje nettopp det å se fred. Men byen søker den romerske fred i stedet for den sanne fred med Gud og den velsignelse den fører med seg (sml. Salme 122,6ff; 147,14; Lk 2,14; 19,38). Jerusalem går mot den største ufred. Som den assyriske og den babylonske verdensmakt tidligere hadde vært Guds vredes ris, så nå den romerske.

Forholdet mellom jøder og romere var spent og konfliktfylt, og i år 66 brøt den jødiske krigen ut. Romerne "oppkastet voller mot festningene, de avsperret hele byer for å utsulte befolkningen og således tvinge den til å overgi seg" (Abba Eban. I april år 70 begynte Titus beleiringen av Jerusalem. I august lå templet i aske, og i september falt aristokratenes øvre by (sørvestre bydel). "Illustrert norsk bibelleksikon": "Aldri før hadde Jerusalem vært så prektig, festningsverkene så sterke eller innbyggertallet så høyt som på denne tid. Og aldri før var byen blitt så totalt ødelagt." En stor del av befolkningen i Jerusalem var drept eller død av sult. Andre ble tatt til fange og sendt til gruvearbeid eller ført til Roma i Titus' triumftog. Colosseum ble bygd ved hjelp av jødiske krigsfanger. Tross jødisk oppstand under ledelse av en Davids-ætling (Simon bar Koseba) ble Jerusalem på 130-tallet gjenoppbygd som en hellenistisk by under navnet Aelia Capitolina. Som kjerubene voktet vegen til livsens tre, voktet romerske soldater byportene så ingen jøde fikk komme inn. (Sml. Lk 21,24) Navnet Judea ble byttet med Palestina.

Ordet episkope brukes om tilsynstjeneste i Apg. 1,20 og 1Tim. 3,1, men her i v. 44 brukes det på liknende måte som i 1Pet. 2,12 om Guds komme. Når Gud visiterer, kan det bety både nådig besøk (2Mos. 3,16) og hjemsøkelse (Am 3,2). I Lk er det tale om at Gud gjennom sin Sønn ser i nåde til sitt folk og forløser det (1,68), lar soloppgang fra det høye gjeste det (1,78), gjester sitt folk (7,16). Men Jerusalem kjenner ikke tida for sin "episkope", dvs. tida når Messias ser til byen. Derfor vil det nådige besøk bli fulgt av hjemsøkelse (20,9ff). Tempelrenselsen er et forvarsel.

 

V. 45f

 

Templet spiller en sentral rolle i dobbeltverket Lk-Apg. Se spesielt Lk 2,22ff; 2,46ff; 24,53; Apg. 2,46. Her holdt urmenigheten til, i Salomos buegang (sml. Apg. 3,11; 5,12), en veldig søylehall som lå langs østre side av tempelplassen, omkring 500 m lang. Det var nok også her disiplene var samlet pinsedagen, Apg. 2.

Nå kommer Guds Sønn til Guds hus (sml. Lk 2,49; Jh 2,16) og renser det før han bruker det som daglig undervisningssted for noen få dager (sml. Jh 12,35f). Dette er besøkelsestid (kairos tes episkopes), v. 44. Idet Jesus på en måte overtar templet, utfordres den offisielle jødedom og folket stilles på valg.

Tempelrensingen er nærmere beskrevet i Mk 11,15ff (og Mt 21,12f). Dessuten utførte Jesus en tilsvarende tempelrensing ved begynnelsen av sitt offentlige virke (Jh 2,14ff). Selv om handelen og pengevekslingen var knyttet til ofringer, gaver og tempelskatt, måtte det ikke foregå på tempelplassen . For templet skulle kalles et bedehus for alle folk, som det står i Jes. 56,7. At det isteden kunne bli brukt som røverhule, var noe profeten Jeremia gjorde klart da han refset folket som kombinerte en utvortes tempeltjeneste med umoral og avgudsdyrkelse (se Jer. 7,11).

 

V. 47f

 

Fra inntoget til skjærtorsdag lærte Jesus daglig i templet for en stor folkemengde (sml. 21,37f). Dette satte skille mellom folket og den offisielle jødedommens ledere, sml. kap. 20. Foreløpig hindret folkets tilslutning Jesu motstandere i å få han av vegen.

Tekstene for kommende søndag retter søkelyset på Israel og jødene. Jeremia, Paulus og Jesus selv sørget over deres frafall og vantro. Kjenner vi kjærligheten til og nøden for dette folket? Deres historie er en viser på verdens klokke. Mye har skjedd i vår tid. Det sies at de messianske jøder, som tror på Jesus, idag teller rundt en million i hele verden og har flere hundre menigheter eller synagoger, som er etablert i løpet av den siste mannsalder.