Tekstgjennomgåelser for 15. søndag etter pinse, 31. august 1997

Ved Ragnar Andersen

 

Takknemlighetens søndag

 

Lektietekst: Salme 146

 

1 Halleluja!

Min sjel lov Herren!

2 Jeg vil love Herren så lenge jeg lever;

jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.

3 Sett ikke deres lit til fyrster,

til et menneskebarn, som det ikke er frelse hos!

4 Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord,

på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.

5 Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp,

som setter sitt håp til Herren, sin Gud,

6 han som gjorde himmel og jord,

havet og alt som i dem er,

han som er trofast til evig tid,

7 som gjør rett mot de undertrykte,

som gir de hungrige brød.

Herren løser de bundne,

8 Herren åpner de blindes øyne,

Herren oppreiser de nedbøyde,

Herren elsker de rettferdige,

9 Herren bevarer de fremmede,

farløse og enker holder han oppe,

men de ugudeliges vei gjør han kroket.

10 Herren skal være konge til evig tid,

din Gud, Sion, fra slekt til slekt.

Halleluja!

 

De fem siste salmene i Salmenes bok (146 - 150) er alle innrammet av oppfordring til lovsang: Lov Jahve! (Hallelu Jah!)

Et stort tema i Skriften er det at en ikke skal frykte mennesker og heller ikke sette sin lit til mennesker, men frykte Herren og sette sin lit til han. Ikke minst er dette et hovedtema hos Jesaja, og det ligger under Israels salmesang. Og en stor del av Salme 146 utgjøres av begrunnelsen i v. 6-10 for saligprisningen i v. 5 av den som nettopp stoler på Herren. Begrunnelsen utfolder seg i en lovprisning av Israels trofaste paktsherre.

Det kollektive og det individuelle er to sider ved samme sak i det bibelske gudsforholdet, både i den gamle og den nye pakt. Et Guds barn er en del av Guds folk. Men ytre tilhørighet til gudsfolket strekker ikke til dersom hjertet er borte fra Herren. Salmisten vitner vakkert om sitt personlige forhold til Herren, et tillitsforhold som gir seg uttrykk i stadig lovprisning (sml. Salme 104,33; 145,1f).

V. 3 er et høgaktuelt ord foran stortingsvalget. Det er vondt å merke i hvor høg grad folk forventer at politikerne skal fylle og dekke menneskenes behov (til tross for den utbredte mistilliten til politikerne). Det er mulig at Salme 146 er fra tida etter det babylonske fangenskapet, og at Juda og Jerusalem står under persisk styre. Det kan nevnes at den gamle greske GT-oversettelsen Septuaginta tilskriver Haggai og Sakarias denne og de to påfølgende salmene. Men det er ikke de fremmede fyrster Guds folk skal sette sin lit til. De er underlagt menneskelig begrensning og dødens makt. Frelsen kommer ikke fra dem. Men Guds folk bekjenner: "Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss." (Jes. 33,22)

Den som ydmykt venter hjelp fra Herren (sml. Salme 145,18f), er salig, også under motgang og lidelse (sml. Mt 5,3ff). Salmisten minner om Herrens veldige skapermakt og trofaste vesen. Han bekjenner sin tro på at Herren hjelper sine til deres rett (sml. Lk 18,7f), sørger for næring (sml. Mt 6,25ff), frihet og helbred. Herren er uavhengig av menneskelige forutsetninger. Sml. Hannas og Marias lovsang (1Sam. 2,1ff; Lk 1,46ff). Herren elsker de rettferdige, de som eier en tro virksom i kjærlighet (- i den gamle som i den nye pakt kan de sanne lemmer på Guds menighet karakteriseres slik som i Gal. 5,6). Motstykket til de rettferdige er de ugudelige, som er under Guds dom. Menneskene ses her som så ofte i Bibelen under helhetssynspunkt ut fra sitt hjerteforhold til Gud.

Herren har utvalgt Sion og blir dyrket i templet der (sml. v. 10). Den menighet som i åndelig mening har heime der, og som i den nye pakt har heime i det himmelske Jerusalem, er hans folk, og han er deres Gud. Han er den store og evige konge, som er verd all vår tro, takk og lovprisning.

 

Episteltekst: 1Tess. 5,15-24

 

15 Se til at ingen gjengjelder noen ondt med ondt, men jag alltid etter å gjøre det gode, mot hverandre og mot alle!

16 Vær alltid glade! 17 Be uten opphold! 18 Takk for alt! For dette er Guds vilje i Kristus Jesus for dere.

19 Utslukk ikke Ånden! 20 Ringeakt ikke profetisk tale! 21 Men prøv alt, hold fast på det gode! 22 Hold dere borte fra fra allslags ondt!

23 Og han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd og sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!

24 Han er trofast som har kalt dere, han skal og gjøre det.

 

Vi er inne i de avsluttende formaninger i 1. Tessalonikerbrev, det eldste Paulus-brevet vi har (ca. år 50). Noen korte uker hadde Paulus og hans reisefølge virket i Tessalonika, og både jøder og grekere ble vunnet for Jesus. Men andre laget et oppløp, og misjonærene måtte forlate byen under stor dramatikk. Selv i Berøa ble Paulus og Silas forfulgt av jøder fra Tessalonika. Se Apg. 17,1ff. Ikke lenge etter tar apostelen opphold i Korint i et og et halvt år. Herfra er det nok han - med Silas (Silvanus) og Timoteus som medforfattere - skriver sine brev til menigheten i Tessalonika, blant annet med Timoteus som informant (1Tess. 3,1ff). Så ser vi da hvordan apostelen vegleder og formaner en ny menighet, som var født i trengsel, i en hedensk storby.

Mye godt har apostelen å si om menigheten. Men der lurer farer. Ondskap er provoserende og smittsomt. Det kan gå fort å bli overvunnet av det onde. Å ikke gjengjelde ondt med ondt (sml. Ordspr. 20,22; Rom. 12,17) har sitt aktive motstykke i å overvinne det onde med det gode (sml. Rom. 12,20f).

Som menigheten hadde tatt imot ordet med glede (sml. 1,6), må de holde fast ved gleden i Herren (sml. Fil. 4,4), og det kan de gjøre ved å leve i tillitsfull bønn til Gud og takke for alt (sml. Ef 5,20; Fil. 4,6f). Bønn uten opphold betyr ikke lange bønner (sml. Mt 6,7ff), men et bedende sinn (sml. Salme 109,4) og at en til enhver tid ber i Ånden (Ef 6,18). Det gir grunn til ettertanke at Paulus her skriver de korte formaningene i v. 16-18 til nye og umodne kristne, mens vi kanskje ville ha trodd at de svarte til et modnere stadium i kristenlivet. Frakristenlivets begynnelse skal de smake på kristenlivets fylde.

Åndens virke i den enkelte og i menigheten gjennom profetisk gave eller andre nådegaver (sml. 1Kor. 12 og 14), må ikke hindres. Men den profetiske gaven og nådegaven til å prøve ånder (1Kor. 12,10) korresponderer slik at sann profeti kan stadfestes av den som har evnen til å prøve ånder. I det hele må forkynnelsen prøves (sml. Mt 7,15ff; Apg. 17,11; 1Jh 4,1ff; 2Jh v. 7ff).

De kristne skal avholde seg fra alt ondt, men det er Gud selv som virker i dem både å ville og å virke etter hans behag (sml. Fil. 2,13). Loven viser veg, men den har ingen kraft å gi. Men evangeliet, som er en Guds kraft til frelse, er sannelig også en Guds kraft til helliggjørelse for hver den som tror. Ved Åndens gjerning ved evangeliet blir en benådet synder bevart og helliget og vokser som kristen. Gud er trofast, og han skal ha æren.

 

Evangelietekst: Lk 17,11-19

 

11 Og det skjedde på vandringen til Jerusalem at han drog midt imellom Samaria og Galilea. 12 Og da han gikk inn i en landsby, møtte det ham ti spedalske menn, som ble stående langt borte, 13 og de ropte med høy røst: Jesus, mester! Miskunn deg over oss! 14 Og han så dem og sa til dem: Gå og vis dere for prestene! Og det skjedde mens de var på veien, at de ble renset.

15 Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og priste Gud med høy røst, 16 og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham. Og han var en samaritan.

17 Da svarte Jesus og sa: Ble ikke de ti renset? Hvor er da de ni? 18 Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede? 19 Og han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg!

 

Underet i vår tekst utfører Jesus på vegen til den offerhandling som rommer vår eneste mulighet til frelse fra Guds dom. Kraften av hans død og oppstandelse er så sterk at den allerede i forvegen virker legedom og oppreisning.

Helbredelsesunderne er først og sist understrekninger av evangelieforkynnelsen. Dermed har de også et budskap til alle som ikke opplever helbredelse i denne verden. De er vårtegn som vitner om at det går mot full sommer. Og alle kristne har løfte om fullstendig helbred i den nye verden.

Helbredelsene Jesus utførte, var kraftige gjerninger som vitnet om at Guds rike var kommet nær, og som utfordret til omvendelse (sml. Lk 10,8ff). Frelsestida var inntrådt. Se Mt 11,5. Ja, Jesus går som lege inn i en av de funksjoner som ifølge GT tilligger Israels Gud (sml. 2Mos. 15,26). Jødedommen lærte at bare Gud kunne helbrede for spedalskhet. Teksten taler til oss om Jesu guddom.

Jesus bryter ned muren mellom jøder og samaritaner. Jødene la helst vegen utenom Samaria, men Jesus dro igjennom, og han nektet å la samaritanene straffe for sin bundethet til Garisim istedenfor Jerusalem, 9,51ff. Samaritanene er et annet folk, 17,18, jfr. Matt. 10,5, men i Jesu øyne er jødenes manglende forståelse av Skriften neppe mindre alvorlig enn samaritanenes (disse reknet forøvrig bare med Moseloven i sin bibel). Den barmhjertige samaritan er forbilde på rett lovoppfyllelse, 10,30ff, og den takknemlige samaritan i 17,11ff hadde større forståelse for Jesus enn de ni. Ikke ulik religiøs bakgrunn, men holdningen til Jesus er avgjørende. Evangeliet er for alle. Der en tror det er mest lukket, kan det være størst mottakelighet. Der en venter levende kristendom, er det kanskje død teori eller allmennreligiøsitet.

Det har vært en del diskusjon om oversettelsen av det greske "lepra" (og i GT det hebraiske "sara'at"). Vi bør nok rekne med at "sara'at"/"lepra" går på et spekter av sjukelige tilstander som også inkluderer det som idag kalles lepra, spedalskhet. En som var rammet av "sara'at" var etter Moseloven kultisk uren og skulle bo utenfor leiren. Ble den sjuke frisk, skulle han vise seg for presten, som hadde ansvar for diagnosen, og bringe offer. Se 3Mos. 13-14.

Frelse er viktigere enn helse. De ti tok med glede imot helbredelsen. Men det var bare én av dem som vendte tilbake til Jesus og dermed åpnet seg for fellesskapet med han. Ved troen gripes det livsfellesskapet med Gud som han framfor alt vil skjenke. Erling Ruud har sagt: "Alle fikk gaven, men bare én fikk Giveren. Dersom alle som er blitt bønnhørt en eller flere ganger, hadde omvendt seg og begynt å takke Jesus og gi Gud ære, ville kristenflokken ha vært mange ganger større enn den er i dag."

Den ene av de ti gav Gud ære (sml. 2,14; 7,16; 13,13; 18,43), og Jesus så i dette et uttrykk for den frelsende troen. Mens det i GT er tale om frelse fra mange slags nød, er det nytestamentlige frelsesbegrepet i høg grad reservert for redning fra syndeskylden og fra Guds vrede og dom. Sml. Mt 1,21; Jh 3,16f; Rom. 5,9f; Jak. 4,12. Men døden er syndens lønn, og sjukdom er forløper for død. Så dekker også frelse (gresk: soteria) i NT frihet fra sjukdom og død og dermed helbredelse (Mt 9,22) og dødesoppvekkelse (Lk 8,50). Motsetningen til frelse er fortapelse (Lk 19,10), som både betyr at et menneske mister seg selv, og at Gud mister et menneske som han elsker. "Din tro har frelst deg" (sml. 7,50; 8,48; 18,42) er derfor et ord ikke bare om helbredelse, men om syndenes forlatelse, som er nøkkel til samfunnet med Gud (sml. Lk 7,47ff; 24,47; Apg. 5,31f).

Nå illustrerer i første omgang alle ti sjuke troen for oss. Teksten lærer oss tro og kjærlighet, sier Luther. I de spedalske lærer den oss troen, i Kristus lærer den oss kjærligheten. I de sjukes henvendelse ligger det tro. Den frimodigheten de sjuke legger for dagen, når det gjelder å søke Jesus, har mye å lære moderne mennesker (sml. den blinde som ikke lot seg true til å tie, 18,39). Og tilliten til at Jesu ville fjerne spedalskheten, var så sterk at de i lydighet mot han gikk for å bli friskmeldte mens de ennå var sjuke. Her illustreres på en måte det evangeliske "samtidig rettferdig og synder" og at vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. En kristen stoler på at han er rettferdig enda han er en synder, og dermed får Gud ære. Luther rekner imidlertid med at de ni ble fanget i loviskhetens garn av prestene. Men den tiende viste sin tro i takk og lovprisning ut fra en selverkjennelse og en Kristus-erkjennelse som er fremmed for verden. Ved denne tro blir Kristus æret.

Guds nåde betyr at Gud erklærer en synder for å være rettferdig. Sml. Rom. 4,5.Helt ufortjent får et menneske bli Guds barn, helt ufortjent får det fortsette å være Guds barn, og helt ufortjent får det gå inn til den evige glede på den ytterste dag som et Guds barn.

En kristen er satt inn i kampen mot synden og har nye muligheter til å føre kampen, men han blir ikke syndfri så lenge han lever her i denne verden. Men i Jesus Kristus eier vi en fullkommen rettferdighet. Gud skal ha all ære!